Har tenkt mye på det de siste dagene. Hva skal jeg gjøre for å vise hvor utrolig mye jeg setter pris på alle her på UNN som kjemper en livsviktig kamp på mine vegne?
Jeg har vært innom alt fra å strikke genser til hele gjengen, til å bygge hus til de.
Holder ikke. Det er livet mitt det er snakk om her.
Og det er vel nettopp der svaret ligger. I livet mitt.
Leve livet mitt sånn som jeg ønsker. Ikke bruke tid på negativitet, men fokusere på det positive som skjer. Sette mer pris på de jeg har rundt meg. Elske sønnen min. Elske mannen min. Slutte å være redd for å mislykkes. Være fornøyd med meg selv. Være glad i meg selv. Være stolt av meg selv og det jeg gjør. Ikke høre på det andre sier, men gjøre det jeg selv føler er riktig. Stole på meg selv. Tro på meg selv. Være sunn. Ta vare på meg selv og kroppen min.
Når noen gjør alt de kan for at jeg skal leve, da fortjener de at jeg tar godt vare på meg selv og livet mitt. Det er det minste jeg kan gjøre for de.
Når livet er på det mørkeste er det ikke mye annet å gjøre enn å se lyst på det…
Akkurat hatt en undersøkelse hos gynekologen her på UNN. Svulster i begge eggstokker. De må ut. Ser ikke ut som det er svulster som har oppstått der, men spredt seg fra tarm. Vet ikke om det er bra eller ikke, men jeg heller mot det positive.
Er så uendelig glad for at vi fikk Magnus før dette.
Et sjeldent bilde av Magnus. Liker ikke eksponere han for mye på nett. Men se da! For en deilig liten godklomp!
Kommer i overgangsalderen som 36-åring. Blir jo……interessant…. Livmor ser bra ut enn så lenge, men de vet mer når de skal operere.
Fikk vite igår at legen som sendte meg til Kirkenes fikk vite hva som var galt med meg. Han var så letta over at han hadde sendt meg. God å vite at han fikk vite det syns jeg. Han var flink. Tok liksom tak i ting. Hvem hadde trudd det var snakk om kreft….
Hodet er bedre etter at samtalen med kirurg brakte med seg så mye positivt. Men det er ikke lett å være her alene. Glad for at operasjonen kom så fort. Kanskje jeg rekker hjem en tur før oppstart av cellegift. Savner gutten min…
Øker på med korona her i byen også. Fy faen. Liker ikke det kjenner jeg. Plutselig var jeg i risikogruppa. De har besøksforbud på UNN og hotellet. Slipper ikke inn i bygget dersom du ikke har time eller er innlagt. Vakter som står utenfor døgnet rundt. Bringer med seg en liten trygghet.
Får besøk i helga. Jeg må selvfølgelig ut herfra da. Like greit. Begynner å kjenne disse gangene litt for godt.
Kirurgen kommer inn. Han smiler. Det roer meg med en gang.
“Jeg ville snakke med deg så fort som mulig”, sier han.
Bra.
“Vi er veldig glad for at vi klarte å sette inn stenten i forrige uke. Det har gitt tarmen tid til å komme seg”.
Bra.
“Vi opererer på mandag, da fjerner vi svulsten”.
Yess!
“Det blir kikkhullskirurgi”.
Så jeg får ikke stomi?
“Nei, ikke hvis du ikke vil”.
Jeg ler! Helst ikke selvfølgelig….men var forberedt på det ja….
“Mulig vi må fjerne eggstokkene dine”.
Røsk de ut!
“Hun som er leverkirurg var der, og hun var veldig klar på at hun skal finne en måte å få operert ut svulsten i leveren på”.
Men….den kunne jo ikke opereres ut sa de…
“Hun skulle gjøre alt hun kunne for at det skulle gå, vi må bare sette hodene våre sammen. Men du må ha cellegift først”.
Kjør på!
Jeg kunne vel ikke hatt en mer positiv samtale enn dette. Jeg er så uendelig glad for at disse menneskene finnes! At de kjemper med nebb og klør for meg.
“Det er alvorlig, men det ser ut som vi skal klare å fikse dette her”.
Beste vennene i verden! Det er det jeg har!
Etter at jeg hadde snakket med kirurgen og skulle tilbake til hotellet, får jeg beskjed om at det står noe å venter på meg i resepsjonen. En stor pappeske. “Mester Grønn” står det på den.
Tar den med opp, og åpner den spent.
Å ha så fine mennesker rundt seg er avgjørende! Vi er trekløveret! Det er oss tre for alltid! Kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt!
Marie – kreft i magen, men lykkelig idag.
(Fått noen tilbakemld om at det ikke går å kommentere her, og det stemmer. Denne plattformen tillater ikke kommentarfelt. Vet ikke hvorfor men.. Dersom dere ønsker å si noe til meg, helst noe hyggelig, så kan dere sende meg en mld på snapchat. Dere finner meg under: mariebaj. Har også en Instagramkonto: @bymariedesign)
Så begynte minnene å endre seg. Sommerferien for 2 år siden. Plutselig hadde den kreft. Når jeg møtte Bjørn-Ole. Kreft. Hele lærlingtiden min. Kreft. Nybakt mamma. Kreft. Fortiden min endrer seg.
Avdelingen jeg er innlagt på her på UNN.
Har vært på Vardensenteret for andre gang idag. Hyggelig det, men trenger et filter. Hører de andre forteller, og putter deres erfaringer inn i min egen fremtid. Skummelt.
De har en fantastisk massasjestol på Vardesenteret! Deilig å koble helt ut!
Idag dusjet jeg i glovarmt vann. Kjente at det var på kanten av hva huden min tålte. Trengte noe annet å tenke på. Å ha mentale smerter er så overveldende til tider at jeg vil kjenne en fysisk smerte istedenfor. Blir mer håndterbart.
Idag får jeg vite når operasjonen er. Når hovedsvulsten skal ut. Gruer meg. Gleder meg. Noe å jobbe mot.
Tok på meg mascara igår. Hjalp litt det og….
Har veldig angst idag. Ikke vært på do enda. Akkurat sånn det startet. Tenker at stenten er ødelagt. Tenker at kreften har spredt seg. Tenker at nå er det over.
Idet jeg setter meg ned for å spise frokost dundrer Jimmy Cliff ut av høytaleren rett ved hodet mitt….
“I can see clearly now the rain is gone I can see all obstacles in my way Gone are the dark clouds that had me blind It’s gonna be a bright (bright) Bright (bright) sunshiny day It’s gonna be a bright (bright) Bright (bright) sunshiny day
Oh, yes I can make it now the pain is gone All of the bad feelings have disappeared Here is that rainbow I’ve been praying for It’s gonna be a bright (bright) Bright (bright) sunshiny day
Look all around, there’s nothing but blue skies Look straight ahead, there’s nothing but blue skies
I can see clearly now the rain is gone I can see all obstacles in my way Here is that rainbow I’ve been praying for It’s gonna be a bright (bright) Bright (bright) sunshiny day”
Ironien er til å ta og føle på…kan ikke noe annet enn å smile…
Og det tror jeg er viktig. Jeg sitter hardt fast i en svart og seig grøt av faenskap. Kan ikke gjøre en dritt med det. Likevel må jeg le. Jeg må smile. Jeg må være sarkastisk og ufin. For det er den jeg er. Jeg elsker galgenhumor. Jeg liker å sette folk ut av spill med en kommentar eller to. For å la kreften ta over og bli det som definerer meg, det kan den bare ta lang fart og drite i.
På dag 3 etter diagnose var det Halloween. Slapp heldigvis å jobbe så mye for kostymet!
Jeg sitter å tenker på alt legene har sagt til meg denne måneden, og før det. Og da blir jeg så fly forbanna!
Det kan virke som de til tider lider av behandlingsvegring.
Når jeg, som eier denne kroppen, sitter å sier at jeg, som eier denne kroppen, kjenner at noe er feil. Når jeg gang på gang må inn til legen, til legevakt. Symptomene blir verre, ikke bedre. Jeg, som eier denne kroppen, forteller mennesket som sitter rett foran meg, at de må få henvist meg en plass så vi finner ut av hva det er. Jeg, som eier denne kroppen, kjenner at noe er galt.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg, helt tydelig, uttrykte at plagene jeg hadde med forstoppelse kun var en bivirkning at noe annet.
Hvorfor skal man ikke bli hørt?
“Hadde du ikke kunne gått på do i en hel mnd, da hadde vi begynt å tenkt på kreft i magen, men det er nok ikke der vi er”.
“Du må spise mer fiber, og drikke mye vann”.
“Vi starter med en gynekologisk undersøkelse”.
“Du må gå tur hver dag”.
“Du må ta videre utredning med fastlegen din”.
At det skal være en helsikes kamp alt sammen.
Jeg lå i CT-maskinen i max 5 minutter. Og da hadde vi svaret. Det var det. Det var alt som skulle til.
Og kom ikke her å fortell meg at ting koster penger. Alt er dyrt. Alt koster penger. Alt! Vi bor i et kynisk samfunn når livet til folk får en prislapp. Til helvette med hele systemet!
Livet endret seg når jeg kom meg vekk fra fastlegen, og inn på sykehus. Jeg kan ikke tro hvor flinke de er her. De ser meg. De hører meg. De gråter sammen med meg. Legene hilser på deg i gangen. De snakker med deg. De svarer på spørsmålene dine.
Jeg hater å våkne hver eneste dag og måtte forholde meg til kreft. Det er det første jeg tenker på når jeg står opp. Siste på kvelden.
Klarte å sovne uten medisiner igår. Tror jeg skrev meg tom. Snakket lenge med Bjørn-Ole. Vil helst lukte på han, men det må holde å se han akkurat nå. Han er tilbake på skolen. Må ta de siste dykkene for å bli ferdig så han kan dra hjem til Magnus og starte en vanlig hverdag.
Det er så mange syke mennesker her. Naturlig nok. Men hver gang jeg ser nybakte foreldre komme trillende på sin nystekte deilige lille klump blir jeg så uendelig misunnelig. Jeg hadde en ganske traumatisk fødsel, men vil heller gå gjennom det 1000 ganger til enn å måtte forholde meg til dette. Jeg hater det. Jeg hater det. Jeg hater det.
Matlysten har gått litt ned etter at mannen dro. Orker ikke. Men må. Kroppen trenger det.
Bor på sykehotellet på UNN, og her er jo maten fantastisk deilig.
Jeg har spist lite siden magen slo seg vrang i starten av oktober. Gått ned 3-4 kilo. Det er ikke mye, men når man til vanlig bare har 58 kilo fordelt på 168 cm så har det plutselig noe å si. Skal gjennom operasjon om noen dager, så kroppen trenger at jeg spiser. Må tvinge meg mer. Magen er mye bedre heldigvis. Tåler at jeg spiser. Det hjelper.
18. oktober så magen min sånn ut. Fy faen det var vondt. Se på den deilige lille figuren som skal gi meg tøfler. Han passer på mamman sin 🙂
Idag skal jeg prøve å gå bort på Vardesenteret. Et senter for de med kreft. Oss med kreft. Jeg har kreft. Kan ikke tro at jeg har kreft. Kan ikke tro at jeg, Marie, har kreft.
Nei. Nå må jeg snu tankene. Kan ikke grave meg helt ned idag. Må legge vekk spaden. Kanskje en tur innom avdelingen jeg er innlagt på for å snakke med et kjent fjes før jeg skal treffe så mange ukjente.
4 dager senere gir det seg. Livet går tilbake til normalen. Jeg og Magnus er hjemme igjen. Barnehagen starter. Koronavennlig tilvenning. Han blomstrer så fort han setter foten inn på avdelingen. En sosial unge. Stortrives fra første dag. Det er gutten vår det.
To uker senere kjenner jeg en følelse i magen jeg har kjent før. Jeg blir svett. Kald. Motløs. Må jeg gjennom dette en gang til….?
Ringer mamma.
“Du må komme å hjeple meg, jeg klarer ikke å ha Magnus alene nå”.
3-4 dager senere gir det seg igjen. Ikke så ille denne gangen. Kun forstoppet, ingen oppkast.
To uker senere. Ny runde.
Håpløst. Smertefullt. Verre.
Mamma er gull. Stiller opp mer enn man kan forvente. Magnus elsker henne.
Gir seg etter 5 dager. Nå er jeg sliten. Det er noe feil her. Jeg googler. Og googler. Og googler. Eneste det kan være er sammenvoksninger i buken. Stemmer på en prikk.
7. oktober. Det kommer brått på. Faen. Igjen.
Tarmen stopper opp. Helt fullstending. Ingenting slipper ut. Fastlege. Høres ikke. Sees ikke.
Legevakt, tur #1…….klyx, blodprøve, temp….alt er bra. Spis riktig. Vær aktiv.
Smertene øker dagen etter. Ny runde hos fastlege. Høres ikke. Sees ikke.
“Noe er galt her…”.
Legevakt, tur #2……..klyx, blodprøve, temp….alt er bra. Spis riktig. Vær aktiv.
“Noe er galt her…”.
Høres ikke.
Sees ikke.
28. oktober. Legevakt. Tur #3. Fly til Kirkenes. Endelig CT.
29. oktober. 09:15. Kreft.
29. oktober. 16:15. Fly til Tromsø.
29. oktober. ca. 23:00. Hasteoperasjon. Mulig stomi. Mulig åpen buk-kirurgi.
30. oktober. ca. 00:30. De klarte det. De fikk inn stenten. Tarmen er avlastet. Første opptur.
Etter operasjonen fikk jeg kun spise flytende mat. Da hjelper det at kokken tenker litt ekstra på deg og serverer smoothie i vinglass på fredagskvelden!
Jeg har tarmkreft. Svulsten har mest sannsynlig vært i magen i noen år. Den vokser sakte sier de. Den sitter fast i venstre eggstokk. Den har spredt seg til levra. Svulsten i tarmen skal opereres vekk. Svulst i lever kan ikke opereres. Sitter for langt inni. Cellegift.
Dette er veldig mye å håndtere på en gang. Og det har ikke gått en uke en gang…
2020 skulle liksom være vårt år. I august 2019 kom verdens deiligste gutt til verden. Kom en mnd før tiden. Akutt keisersnitt. Morkaka og navlestrengen var full av blodpropper, så han hadde ikke mer mat igjen der inne. Heldigvis gikk alt helt perfekt. Med han. Jeg havnet i en fødselsdepresjon som jeg sleit veldig med å komme ut av.
Ikke før januar 2020 begynte ting å gå bedre.
Dagen etter at Magnus ble født. Sliten, men lykkelig!
Begynte å se etter jobb i februar. Ble ferdig som lærling i kontorfaget dagen før fødsel, så sto uten jobb etter endt mammapermisjon.
Trudde jeg aldri skulle finne meg ny jobb midt i en pandemi. Følte meg fullstendig motløs når NAV krevde at jeg skulle søke på 5 (!) jobber i uka for at jeg ikke skulle miste dagpengene mine. Men hadde ikke mye valg, så jeg satt meg ned med gulesider og skrev en laaaaaaaaaaaaaaaang liste over alle bedrifter i Alta jeg kunne tenke meg hadde et form for kontor. Sendte mine 5 første søknader, og tror du jammen meg ikke jeg fikk et intervju kun dager etterpå! Dette var åpne søknader, ingen som hadde utlyst noe stilling. Jeg fikk tilbud om en 50% stilling på et lokalt arkitektkontor, som jeg gladelig takket ja til! De resterende 50% får jeg i dagpenger av NAV.
Nå var jobben i boks! Min samboer, la oss kalle han Bjørn-Ole (siden det er det han heter…), sin største drøm var å ta yrkesdykkerskolen så han kunne jobbe med broren sin som dykker. Høsten 2020 passet perfekt! Han fikk gratis boplass, jeg hadde jobb, Magnus skulle begynne i barnehagen og om 3,5 måned skulle han være ferdig. Heldigvis ikke en veldig lang utdanning. De rundt oss skulle hjelpe meg dersom jeg trengte det. Alt lå til rette for at dritt-året 2020 skulle avsluttes perfekt!
Sånn ble det ikke…..
I august kjørte han sørover, og jeg og Magnus fløy etter for å ha noen dager med han der nede før vi måtte hjem igjen å starte tilvenning i barnehagen. Min pappa bor en times tid unna skolen, så vi bodde hos han. Det var der alt startet……..og det var der alt burde blitt oppdaget……(lager et eget innlegg om det)
På sykehuset i Kirkenes. Venter på CT. Fy søren de er flinke der! Og ja, er minst like sliten som det ser ut som. Sikkert mer og…
Så hva skal man si… 2020 kan ta seg en så jævli stor bolle!
“Jeg er forstoppet, ja, men det er ikke det som er problemet her. Forstoppelsen er en bivirkning av noe annet som er galt. Jeg kjenner det jo”. Jeg ser at hun ikke oppfatter det jeg sier. Hører ikke.
“Jeg anbefaler at du tar Laktulose fremover sånn at du får gått på do”. Flott. “Også må du drikke masse vann, hvis ikke kan den virke mot sin hensikt”. Okei. “Og vær aktiv. Det hjelper”. Vet det.
Samme kveld havner jeg på legevakta i Alta for andre gang på 2 uker. Har ikke fått vært på do siden 7. oktober. Det er snart 3 uker siden… Nå kaster jeg opp også. Får klyx som sist. Er det natta over, og venter tålmodig på legevisitten dagen etterpå. Legen må jo høre på meg denne gangen, tenker jeg.
“Jeg er forstoppet, ja, men det er ikke det som er problemet her. Forstoppelsen er en bivirkning av noe annet som er galt. Jeg kjenner det jo”.
Gjentar det jeg har sagt til alle jeg har snakket med siden dette skjedde første gang i august i år.
“Du må ta videre utredning med fastlegen din”
Noe dager går, og smertene øker på. Til slutt kommer jeg meg ikke opp av sengen. Klarer å hente det siste jeg har av styrke til å levere Magnus i barnehagen. Klarer ikke ha han hjemme idag. Må tvinge meg. Svimer nesten av i bilen på vei hjem. Kommer meg opp i senga igjen, og sender melding til mamma. Hun må komme til Alta så hun kan hente Magnus når han er ferdig. Hun er ikke lengre enn 1,5 time unna heldigvis. Jeg ligger i senga mens jeg venter på at hun skal komme. Vurderer å ringe ambulanse. Nei, det blir vel samme dansen som sist. Ikke noe vits.
Ringer fastlegen. Sykemelder meg over telefonen. Ber henne sende meg videre til noen. Noe er feil her.
“Ja, vi bør vel etterhvert vurdere om vi skal henvise deg til en CT eller en ultralyd”, sier hun. Da koker det over for meg. Jeg roper til henne i telefonen at jeg ikke har tid til å vente på at de skal vurdere hverken det ene eller det andre. Jeg klarer ikke ta vare på ungen min lengre! Jeg klarer ikke gå på jobb lengre! Jeg kommer meg ikke opp av sengen en gang! Hvis et enkelt bilde av magen kan gi meg svar på hva som er galt så skal jeg ha det nå! Nå! “Joda, jeg skjønner det”. Hun blir stille og taster kjapt på tastaturet. Jeg beklager meg, var ikke meningen å bli så sint. Jeg er sliten. Jeg er frustrert. Det er ingen som hører på hva jeg sier. Hun går med på å sende en henvisning til CT iløpet av dagen.
Når mamma kommer inn døra og ser meg tar hun avgjørelsen for meg. Hun kjefter opp legevakta og tvinger de til å hente meg. “Dere får ikke lov å komme tilbake med henne før dere vet hva det er som skjer” er beskjeden ambulansepersonalet får idet jeg trilles ut i kulda. Etter 2 doser morfin letter smerten endelig.
På legevakta dukker det en lege opp som jeg har møtt der før. “Det gir seg ikke dette”, sier han. Jeg klarer ikke svare, for morfinen hjelper ikke lengre. Sykepleier tar blodprøve, urinprøve, temp, blodtrykk…..alt som allerede er gjort for noen dager siden. De må fylle på med både morfin og kvalmestillende ettersom timene går. Til slutt kommer legen og tar en ultralyd. Han går ut, og kommer tilbake igjen. “Vi sender deg til Kirkenes idag, for det ser ikke ut som morfinen hjelper deg. Du må vurderes på et sykehus”.
Jeg blir letta. Er overbevist om at jeg har sammenvoksninger i buken etter et akutt keisersnitt for ett år siden. Symptomene passer perfekt. Har googlet det.
Blir godt medisinert før flyturen i ambulanseflyet. Jeg har flyskrekk, og passer på å fortelle det til sykepleieren som sitter bak i flyet sammen med meg. Får en deilig cocktail av beroligende og smertestillende. Tror faktisk jeg sovner.
I Kirkenes blir jeg tatt imot av en veldig hyggelig lege. Hun gjør undersøkelser ingen andre har gjort før. Jeg må hoppe, jeg må sitte, jeg må stå, jeg må gå. Hun bestiller en CT samme kvelden. Puh. Imorgen får jeg endelig bekreftet at noe ikke stemmer. Heldigvis en enkel løsning på sammenvoksninger i buken.
Jeg får eget rom på det helt nye sykehuset. Lukter nesten nymalt enda. Jeg sovner i 1-tiden med drypp rett i blodåra i armen. Flere ganger iløpet av natten må jeg trykke på den røde knappen for å få smertesillende. Får tilbud om mat, men orker ikke.
Våkner tidlig. Kroppen er så vant til å stå opp klokken 6 sammen med verdens deiligste ettåring.
Venter…..
Venter….
Venter….
Trudde kanskje jeg skulle få svar på CT samme kveld men….
Venter….
Endelig visittrunde.
Det kommer 3 stykker inn i rommet. Endelig skal jeg få bekreftet det jeg vet det er. Legen setter seg ned ved siden av senger. De to andre blir stående i enden. Ser de bekymret ut….?
“Vi fant noe på bildene som vi ikke forventet å finne”
…………….stillhet……..
“Vi fant svulster. Tarm, eggstokk og lever”.
…………….stillhet………
“Er det kreft?”
…………….stillhet………
“Ja”
Sånn så jeg ut 3 timer etter at jeg hadde fått vite at jeg har kreft.
