Måned: februar 2021

På mandag skal jeg tilbake til UNN for å starte på en ny type cellegift. I 8 uker fremover skal jeg ta den, og ikke før noen uker etter det igjen får jeg vite om denne kuren fungerer. Dersom den ikke fungerer har altså svulstene fått enda 2-3 gode måneder å vokse på.

Så de neste 8-10 ukene skal jeg gå i en uvisshet om jeg har 5 år igjen å leve, eller om jeg kan leve i 50 år til. Kan du tenke deg hvordan det er?

Jeg har aldri følt meg så fanget som jeg gjør nå. Jeg står midt i en situasjon jeg ikke har satt meg selv i, og det er helt tilfeldig om jeg overlever eller ikke.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Så, hvordan håndterer man en slik periode som jeg MÅ gjennom nå….?

Altså, hvis du tror jeg har svaret så overvurderer du meg sterkt. For jeg har seriøst ikke peiling. Kom gjerne med forslag til hvordan man lever med døden hengende over seg 24/7.

Men, for å snakke om noe positivt, fy søren det var deilig å komme hjem til han her:

Jeg blir så innmari redd for å dø fra han. Det gjør meg skikkelig uvel å tenke på at han skal vokse opp uten meg, og at jeg kanskje skal ha så liten tid med han. Og det gjør meg veldig sint. For det er så utrolig urettferdig.

De siste 24 timene er noe av det verste jeg har opplevd. Etter å ha fått beskjed om at cellegiften ikke har fungert ble vi sendt direkte til kreftavdelingen. Der snakket vi med en lege, og planen var å starte opp med ny type cellegift idag. Sånn ble det ikke…

Etter 2. og 3. runde cellegift fikk jeg store smerter i venstre arm, og trykk på brystet. Jeg ringte UNN og snakket med overlegen på kreftavdelingen som stoppet videre behandling. 1-2 % av de som får den typen cellegift kan få bivirkninger som påvirker hjertet. Det er det samme som angina, men uten forkalkning i blodårene. Blodårene snurper seg sammen, og åpner seg igjen etter at cellegiften går ut. MEN! Sjansen for et hjerteinfarkt er jo like stor. Så jeg har ikke bare en type kreft som er veldig utypisk for meg, men i tillegg er jeg såpass spesiell at jeg også får en av de sjeldnere bivirkninger. Skulle ønske jeg var spesiell på en helt annen måte!

Hele dagen gikk med til å sjekke hjertet. Ble først sendt på arbeids-EKG og ultralyd av hjertet, før jeg måtte ned noen etasjen å ta en CT av hjertet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Alt ser for så vidt greit ut, men de vil behandle meg med hjertemedisin i 3 døgn før jeg starter på nye 4 runder med cellegift. Så imorgen drar jeg hjem, og må tilbake på mandag. Jeg er fremdeles innlagt på avdelingen, så er hjemme på permisjon.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere alt som skjer nå, og jeg merker at jeg begynner å bli apatisk.

Nå vil jeg bare hjem og snuse på ungen min og låse døra så ingen kommer inn.

Jeg så det på ansiktet hans med en gang vi kom inn på rommet. Det er ikke gode nyheter.

«Dessverre har jeg ikke gode nyheter idag»

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Tårene presser seg på umiddelbart.

«Cellegiftkuren du har fått har ikke virket. Svulstene i leveren har vokst litt, og det har kommet en til»

Tårene slipper taket…

«Vi tror fremdeles vi kan operere, men vi må finne en cellegift som fungerer først»

Jeg blir kvalm.

«Sykdommen din hadde kommet så langt på vei at sjansen for at den kommer tilbake de neste årene er ganske stor»

Jeg får aldri et normalt liv igjen. Aldri mer skal jeg leve uten å tenke på sykdom.

«Du blir en gammel dame, det tror jeg. Dersom vi ikke klarer å operere ut likevel så kan det holdes i sjakk med cellegift»

En gammel og utslitt dame full av kreft. Kreft til evig tid.

Hva gjør jeg nå da?
Hvordan skal jeg klare å holde meg positiv?

Jeg er sint.

Kvalm.

Fanget.

Aldri mer fri…..

Fy faen for en jævli flytur. De som kjenner meg vet at jeg har skikkelig flyskrekk, men de siste gangene jeg har flydd har jeg klart å komme meg ganske så greit gjennom det. Men idag klarte jeg ikke. Jeg klamret meg fast i Bjørn-Ole, sleit med å puste, hadde skikkelig klaus bak munnbindet, hjertet banka helt vilt og jeg var ordentlig kvalm. Når vi endelig landa i Tromsø tok det alt jeg hadde for å ikke knekke sammen i gråt. Jeg prøvde så godt jeg kunne å ikke slippe skrekken inn, men det gikk bare ikke. Flyturen tar 40 minutter, ikke lenge, men fytti katta det er lenge å ha dødsangt…litt rart at jeg skulle reagere sånn akkurat på denne flyturen, for det var så og si ingen turbulens..

Nå sitter vi her på hotellet etter å ha vært ute å tatt et glass vin og spist veldig god mat! Har tatt MR av lever idag, og Imorgen er det CT og diverse andre små undersøkelser, før samtale med kirurger og leger. Gruer oss litt begge to. Vi trenger noen hyggelige beskjeder akkurat nå….

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Idag er det verdens kreftdag, og i år er det pårørende som blir hyllet. Det syns jeg er kjempeflott. Pårørende blir ofte glemt. Det er jo vi som tar all oppmerksomhet. Man blir fort litt egoistisk når man er syk. På en måte er det greit å bli det, men heller ikke. Jeg syns det er utrolig utfordrende å skulle balansene mine egne behov og behovene til de rundt meg. Jeg vil ta godt vare på de rundt meg og passe på at de håndterer sykdommen min på en grei måte, og da er det vanskelig å skulle håndtere seg selv også. Jeg er nok for dårlig til å kommunisere ut hvilke behov jeg har for jeg vil ikke være sutrete. Når jeg holder ting for meg selv går det jo til slutt ut over de rundt meg, og det vet jeg. Likevel syns jeg det er vanskelig. Kommunikasjon er vanskelig.

Likevel, hvordan skulle jeg klart det uten de rundt meg? Hadde neppe håndtert det like bra hadde jeg vært alene.

Også er det denne klagen da… Den må skrives. Måten jeg ble møtt på av legene i månedene før jeg fikk diagnosen var ikke innafor. Så jeg må klage. Man skal klage. Men da må jeg også rippe opp i alt, og akkurat nå har jeg det så bra så det frister så innmari lite. Men det er jo nå jeg klarer å håndtere det. Når behandlingen fortsetter vil jeg være mye svakere, også psykisk, så tiden er nå. Den klagen må skrives nå!

Så jeg sitter her da…med et tomt word-dokument foran meg…målet er å sende klagen i løpet av søndagen. Det må jeg klare.

Kanskje vil det å skrive klagen hjelpe meg til å forstå hva som har skjedd på en annen måte? Jeg har jo litt andre øyne nå enn for 3 måneder siden. Ser ting litt annerledes..

Noen ganger funderer jeg litt på hvorfor jeg ikke har endret meg mer. Har liksom alltid tenkt at når noe så alvorlig skjer i livet, så blir man liksom en litt annen… men jeg er jo akkurat den samme… det har bare dukket opp et ekstra kapittel i boka mi som jeg ikke visste at var der….

2 timer tar det å kjøre til Hammerfest. Det er nærmeste sykehus. Det er forferdelig langt. Og Sennalandet er stabilt ustabilt, og stengt mange ganger i løpet av vinteren. Aldri før har jeg vært mer nervøs for at sykehuset er så langt unna. Det er veldig mye som kan skje i løpet av 2 timer. Veldig mye. Hammerfest skal få nytt sykehus, og det er helt toppers, for sykehuset som er der nå er usedvanlig utdatert. Men det er jo ingen grunn til at vi ikke skal ha et sykehus i Alta? Tenk for en trygghet det hadde vært for meg, og andre, å ha et sykehus i samme by man bor i! Skulle ønske det var sykehus i Alta jeg…

Har prøvd å være kreativ i det siste. Å strikke er ikke kreativt nok for meg, for jeg skaper ikke noe. Kopierer bare noe andre har designet. Så jeg har malt på veggen. Her er resultatet:

Hva syns du?