Jeg kan ikke si at jeg er 100% frisk, men svulstene er ute. Endelig. Kirurgene på Riksen fikk de ut. 4 timer tok det. Planen var å fjerne 50% av leveren, men første runde av andre cellegiftkur hadde funket, så de trengte bare fjerne 20%.
«Veldig vellykket operasjon» var beskjeden da jeg våknet. Lettelse. Nå venter vi på svar fra alle prøvene for å avgjøre videre behandling.
Det skulle være en positiv greie det her. Er forsåvidt det og. Men at livet kunne servere oss noe verre enn dette, det hadde vi ikke trudd.
Det er så latterlig brutalt at noen skal få absolutt alt, mens andre svever bekymringsfritt gjennom livet.
Å se den man elsker så høyt falle så dypt ned i sorg er verre enn noe av det jeg selv har vært gjennom. Døden har forfulgt oss i mange måneder, og den tok oss igjen til slutt.
Jeg sliter med å skrive de neste ordene…
Samboeren min mistet det kjæreste av alt. Hun var full av kreativitet og omsorg, og etter 10 år på jorden sa det stopp. Den beste storesøstra er ikke mer.
Jeg har ikke mer å skrive nå. Jeg avslutter bloggen her. Jeg blir frisk. En dag. Kanskje begynner jeg å skrive igjen en dag. Hvem vet…
Lar bloggen stå her en stund for de som vil lese.
Tusen takk for alle fine tilbakemeldinger jeg har fått fra dere. All omsorg og gode ord. Det har utvilsomt hjulpet.
-Marie