Sånn går det idag!

Igår begynte jeg på første av, foreløpig, 4 kurer. Bivirkninger så langt er overfølsomhet for kulde. Kan ikke drikke noe kaldt eller ta på noe kaldt uten at det gjør vondt. Får på en måte støt.

Litt medisin/metallsmak i munnen, men ellers er egentlig ting greit. Litt tungpustet også. Men ikke kvalm. Håper det holder seg. Er godt medisinert mot det, så det bør jo gå greit.

Igår kveld måtte jeg bort på avdelingen og sjekke en bivirkning som jeg eeeeegentlig ikke skulle ha. Er på hotellet og sover, men er innlagt på avdelingen dersom det skulle være noe. Følte meg så beruset, og ble nummen i leppene. Så ringte bort, og de ville jeg skulle komme så de fikk sjekket alt. De ringte til lege og konfererte, og siden de ikke ville pause behandlingen måtte jeg sove der så de kunne holde et øye med meg. Men, det var ikke noe alvorlige greier. Mest sannsynlig er jeg litt mer sensitiv, for det er ikke en unormal bivirkning, men den kommer som regel lengre ut i behandlingen.

Måtte sove på behandlingsrommet. Greit nok det hadde det ikke vært for at det var så lyst der inne! Liker det iskaldt og bekmørkt når jeg skal sove 😅

Litt ubehagelig å sove med den pumpa mellom puppene. Men går greit det og. Den reagerer på kroppsvarme, så har den nedi BH-en. Da er det visstnok mer effektivt. Og det liker vi. Målet med cellegiften er å få de svulstene i lever som egentlig ikke kan opereres ut så små at de kan ta de ut. Eller fjerne de helt. Hadde jo vært det beste.

Picc-linen er festet under overarmen. Ser veldig mye mer dramatisk ut enn det er!

Mat blir nok en utfordring fremover, både matlyst og smakssans som er på ville veier. Fikk noen fine brosjyrer på avdelingen med masse gode tips i.

Her står det svart på hvitt at jeg skal spise dessert hver dag! Ikke tull en gang! For å gå opp i vekt må jeg ha et skikkelig kaloririkt kosthold! Det er jo luksus da 🙌

Er bedre i hodet idag. Ikke så tunge tanker. Må stenge det litt av. Imorgen drar vi hjem også. Så det hjelper. Skal fortsette kuren i Alta. Annenhver uke i 8 uker. Slipper unna julaften! Hurra! Og den 24/12 er det 4 dager til neste kur, så kanskje jeg til og med er i ganske fin form…..?

Da renner cellegiften gjennom blodet mitt..

Da var jeg i gang. Endelig. Dessverre.
Akkurat nå sitter jeg og får min aller første cellegiftkur. Skal ha 4 kurer. Hver andre uke. To typer. Først en som drypper i 1-2 timer. Så festes en pumpe på brystet mitt som skal være koblet til i 46 timer.

Første bivirkning kom umiddelbart. Fikk beskjed fra sykepleier, så var klar over det. Første kuren går på nervesystemet, så er overfølsom for kulde. Prøvde å drikke kaldt vann, kjentes ut som jeg fikk akutt halsbetennelse. Var ekkelt, men måtte bare prøve..

Neste kur gir kvalme. Det gruer jeg meg mest til. Hater å være kvalm. Hvem liker vel det.. fått heftig medisinering på forhånd, så krysser fingre og tær for at det ikke skal bli alt for ille. Vil mye heller miste håret enn å være kvalm.

Hadde gruet meg enormt mye til å sette inn picc-line. Fikk beroligende, så da gikk det bra. Var deilig egentlig. Hodet roet seg. Kroppen roet seg. En deilig rus. Et lite avbrekk.

Akkurat fått satt inn picc-line. Var litt knisete etterpå med kroppen full av beroligende! Ble mye grining inne på operasjonsrommet når jeg skulle ta den, så er ganske hoven rundt øynene! 
En picc-line er et kateter som sitter permanent. Det er for å slippe å stikke hver gang man skal ta kur. Det kan sitte i mange måneder. Ser verre ut enn det er. 

Svir litt nå når lokalbedøvelsen har gått ut, men utenom det er det greit. 37 cm langt plastrør som sender cellegift ut i hele kroppen. Hjemmesykepleien skal komme 1 gang i uka og vaske den.

 

Har det ganske jævli nå for å være helt ærlig. Og det skal man jo være. Ærlig. Hadde samtale med legen tidligere idag, og jeg er så redd for at de lyger til meg når de veeeeeldig difust sier at vi er positive. Jeg analyserer alt alle sier. Vrir det negativt med en gang. I hodet mitt skal jeg dø sakte de neste 3-4 årene. Så skal jeg begraves og glemmes.

 

Er så glad for at jeg ikke er alene her. Har med meg mannen min. Alltid oss to ❤️

Magnus er i de tryggeste hendene til bestemor. Så har ikke en eneste bekymring om det rundt meg. Og det er deilig.

 

Nå skal jeg sette på en film, og få de neste 2 timene til å gå litt raskere. Hvorfor tok jeg ikke med meg strikketøy……….

Hva skjer egentlig fremover?

Ah, det er en enorm tanke. Hva skjer fremover… Har lest litt i brosjyren om cellegift.

«Hos de fleste er bivirkningene forbigående, men hos noen er de varig»

«Mange sliter med øresus etter kreftbehandling»

«Kvalme, dårlig hukommelse, hårtap, feber, nerveskader, bla, bla, bla……»

Er så uendelig mye å ta inn. Gruer meg til å starte behandlingen på mandag, men gleder meg til å komme igang. Da er jeg en behandling nærmere å bli frisk.

Gikk meg en tur idag. Kroppen kjennes mye bedre. Men må gå sakte. Det river og røsker litt i sårene, og jeg blir støl med en gang. Men det er ikke så rart. Core-musklene mine har vært på standby lenge..

 

Er heldig som har dette rett utenfor døra ❤️

 

 

Hodet begynner å bli utslitt.

Var på kafé med ei venninne idag. Var vel ute i ca 1 time. Sov i 1,5 time på sofaen etterpå. Helt tom for energi.

Har ikke sovet særlig i natt heller. Har sovet sammen med Magnus. Han sov gjennom hele natten, men jeg var mer våken enn ikke. Tok ikke sovemedisiner siden jeg skulle sove sammen med han. 100% verdt det. Det var helt fantastisk å ha han ved siden av meg. Aner ikke hvor lenge det er til jeg kan sove sammen med han igjen, så frem til mandag er vi sovekompiser!

Og på mandag starter det. Cellegiften. Gruer meg. Gleder meg.

Hjernen min jobber på overtid om dagen. Blir veldig fort sint. Irritert. Er veldig utålmodig.

Syns det er vanskelig å forholde meg normalt til alt rundt meg. Sitter fast mellom “Vil ikke at folk skal synes synd på meg og bare snakke om kreft vær så snill å snakk om noe annet” og “Vær så snill å trøst meg kan vi bare snakke om meg hele tiden”.

Vil ikke det ene og vil ikke det andre. Slitsomt å være tvunget til å forholde meg til kreft. Har ikke hatt noe valg, og det er vanskelig å godta.

Også er det kreft over alt. Hver gang jeg åpner VG på mobilen er det en eller annen artikkel om kreft der. En kjendis som døde av kreft. Alle har en historie om kreft.

Det forundrer meg litt. At alle vil dele sin erfaring med kreft med meg. Jeg vil ikke høre historier om venninner som er på sin tredje runde med cellegift eller en bestefar som døde av kreft i sommer. Jeg har ikke filter, og putter alle historier inn i min egen fremtid. Og det syns jeg er kjempeekkelt. Jeg står midt i mitt livs største krise. Jeg vil bare høre positive historier. Helst ingen historier.

Ja, jeg forstår at de ikke forstår og at de ikke mener det slemt.

Men likevel… det forundrer meg at man ikke tenker seg om.

Så nå er hodet mitt utslitt….

Prøver å holde meg unna sukker, så det ble svart kaffe. Gikk på en browniesmell når jeg kom hjem men….

Endelig ble stiftene fjernet!

Idag fikk jeg endelig fjernet stiftene i magen. Det var helt fantastisk deilig. Det stikker ikke lengre. Klarer å bøye meg. Fikk lukket buksa. Første gang siden starten av oktober. Har vært så oppblåst.

Hun som fjernet stiftene sa det hadde grodd kjempebra. Så det er bra. Skal stripse de i 14 dager til så de blir penest mulig.

Har også fått sukkerforbud. Ikke fra leger, men samboer. Og meg selv. Sukker er mat til kreft. Så nå er det skjerpings på matfronten. Kjedelig, men nødvendig.

Ellers er dagen idag ganske grei. Vært en tur på senteret og fått ordnet litt småting. Kjenner kroppen blir sterkere for hver dag. Hjelper å få sove skikkelig. Enn så lenge med medisinsk hjelp, men vil slutte med det så fort jeg kan. Har alltid vært litt sta når det kommer til å medisineres. Vil liksom ikke. Men nå har jeg ikke noe valg. Og det er helt greit.

 

Det var greit å fjerne de, men det rykket og stakk litt.

 

Ser ganske spesielt ut. Men det føles veldig, veldig bra!

 

Sånn ser det ut nå. Klarer å bøye mg og strekke ut overkroppen skikkelig nå!

 

Og for en deilig følelse å få på seg vanlig bukse! For første gang på veldig lenge følte jeg meg fin idag. Og det var en veldig god følelse å ha igjen!

 

Snakket med NAV idag. En veldig positiv samtale. Hun som nå er veilederen min virker veldig hyggelig. Hun var så menneskelig. Måten hun snakket til meg på. Så er glad for at hun er veilederen min i dette her.

Har forøvrig Duplo i hele huset…. liker det. Han legger igjen litt spor av seg selv over alt. Må le når jeg finner tøflene mine i skittentøyskurven. Sko under sofaen. Dopapiret utover hele stua. Kasserollene under kjøkkenbordet.

Det er sånn det er å ha barn. Og det er helt fantastisk!

 

Det kommer så brått på…

Jeg har hatt en kjempefin kveld med venninner, film og kakao. Litt kreftsnakk, men mest jul. Andre ting. Uviktige viktige ting. Deilig å komme seg ut. Se andre vegger.

Men kvelden hadde en bitter ettersmak.

Jeg måtte holde pusten hele veien hjem for ikke å knekke sammen.

Idet jeg svinger inn foran huset og skrur av bilen faller jeg sammen. Får ikke puste. Klarer ikke røre meg. Ser at alle har lagt seg, men bonusdatter er våken. Hun titter ut av vinduet på soverommet sitt for å bekrefte at det er jeg, og ikke en fremmed som kjører inn hit. Jeg må holde meg i bilen til jeg er ferdig. Kan ikke falle sammen foran ungene. Jeg sitter i bilen til jeg får pusten tilbake. Det begynner å bli kaldt. Jeg sliter med å stoppe tårene. Har så veldig vondt i hjertet mitt. Tenker på Magnus. Da kommer runde to. Dobbelt opp med anfall. Har ikke grått på noen dager tror jeg. Det har vel samlet seg opp. Etter en halvtime klarer jeg å samle meg nok til å gå inn. Prøver å være stille. Ikke vekke noen. Lager meg kveldsmat. Skriver ned flere spørsmål til kreftlegen som har dukket opp iløpet av dagen. Tar en sovepille og legger meg under dyna. Tårene triller fremdeles.

Nå er jeg ferdig med denne dagen.

 

Det er mange som bryr seg..

Det er utrolig hvor mange positive tilbakemeldinger jeg får. På at jeg deler. Det plinger stadig vekk inn en oppmuntring på telefonen. På sykehuset fikk jeg både blomster og gaver. Og igår dukket det en adventskalender opp. Hjemmelaget sjokolade. Gamle jobben min som hadde ordnet. Selv om gode tanker ikke fjerner kreft, tror jeg det kan være avgjørende i lengden. For det er de rundt meg som hjelper meg å holde humøret oppe. De gode tankene og positive ordene. Og sånn sett tror jeg gode tanker kan være med på å gjøre meg frisk. Å være positiv er en del av å bli frisk. Det tror jeg 100% på. Selv om dagene mine har et slør av dødsangst over seg, føler jeg en ro over at ting kommer til å ordne seg. At det blir bedre.

Denne skal jeg nye helt alene i desember. Med mindre matlysten blir borte, da skal jeg nyte den etter at jeg er ferdig med cellegift!

I kveld skal jeg og mine to bestevenninner se film og drikke kakao. Gleder meg. Blir en liten pause fra alt. Og imorgen. Imorgen skal stiftene ut! Det ser jeg veldig frem til.

10 ting jeg vil gjøre før jeg dør.

Jeg har ingen planer om å dø av kreft. Det har satt ting i perspektiv å plutselig bli så alvorlig syk. Det er så mye jeg har unngått å gjøre fordi jeg enten har vært redd, eller ikke hatt troen på meg selv. Fra små til store ting. Nå er jeg ferdig med å være redd. Ferdig med å ikke ha tro på meg selv. Jeg skal klare å slå kreften, og da er det barnemat å klare alt det andre jeg vil.

 

1 – Ta grafisk design utdanning og starte for meg selv. Ikke nødvendigvis på fulltid, men minst 50%.

2 – Lære meg å stå på hode. Har alltid hatt lyst til det, men tenkt at det er for vanskelig, og vært alt for redd.

3 – Dra på telttur alene. Yikes. Jeg er mørkeredd, så er glad jeg bor i Finnmark og kan dra på sommeren!

4 – Løpe halvmaraton. Jepp. Setter ikke lista høyere enn det, for jeg HATER å løpe.

5 – Pusse opp fjøsen vår og lage strikkestue/eget kontor å jobbe fra.

6 – Lære meg å svømme. Er kanskje på tide. Kan forsåvidt svømme litt, men er veldig redd i vann.

7 – Dra på Comic Con i San Diego. Altså, hvor kult hadde ikke det vært??

8 – Publisere dette innlegget. Fysj, det er skummelt. Da har jeg liksom sagt det!

9 – Gifte meg. Ikke med hvem som helst selvfølgelig…..

10 – Lære en ny ting hvert år. Uansett hvor liten eller stor ting. Hvert år vil jeg lære meg noe nytt.

 

Og 11… slutte å være så streng med meg selv. Gjøre det beste jeg kan. Går det ikke så går det ikke. Ikke ta ting så tungt. MEN prøve skikkelig først!

 

 

Visste ikke hvilket bilde jeg skulle legge her, så det ble dette. De 3 første dagene etter at de hadde satt i stenten i svulsten, fikk jeg bare lov til å spise flytende mat. Det lå en halvspist sjokolade igjen på rommet etter at samboer hadde dratt på hotellet for å sove, så jeg klarte ikke la være å sleike litt på den! Var sykt digg…

 

Er det egentlig noe håp?

Kreft er stygt. Det er mørkt. Svart. Tungt. Skummelt. Fullt av angst. Fullt av depresjon. Usikkert. Håpløst. Uforutsigbart. Smertefullt. Skittent. Sinne. Ensomt.

Mest av alt er det ensomt.

 

Det er ingen som vet hvordan det er. Jeg kan forklare og fortelle så mye jeg orker, men det er ingen som vet hvordan det er. Ensomheten spiser meg opp til tider, og alt jeg vil er å forsvinne. Gi opp. Det er alt for slitsomt.

 

Men…..

 

Det er også kjærlighet. Ømhet. Lidenskap. Tilgivelse. Støtte. Oppmuntring. Hjelp.

 

Og håp. Enormt mye håp.

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top