Jeg har snakket med sykepleier, anestesilege, kirurg, medisinstudent…… masse info. Masse følelser.
Jeg er livredd!
Men dette skal gå bra. Dette er bare noe jeg må gjennom for å bli frisk. Helt frisk! Jeg skal tross alt bli 97 år. Alltid sagt at jeg skal bli 97 år. Og det er det altså ikke noe tvil om!
Tusen takk til alle som sender melding, alle som ber for meg, alle gode tanker! Hvis vi alle sier høyt «Marie bli frisk» så tenker jeg vi skal få jagd vekk møkka!
Idag tidlig ringte telefonen. Jeg så på nummeret at det var UNN som ringte. Det går som vanlig kaldt gjennom kroppen.
«Gode nyheter, Marie» sier han.
Endringen de fant i lever var ikke kreft. Bare en vanlig cyste.
«Er det normalt å ha det?» spør jeg.
Han bekrefter og sier at dersom de hadde tatt bilde av han, hadde han nok hatt cyster både her og der. Så ja, helt normalt.
Så utrolig deilig beskjed å få ❤️
Spesielt siden jeg imorgen hiver meg på flyet og drar ned til Radiumhospitalet for operasjon.
Men nå med litt bedre mot. Dette skal jeg jammen meg klare! Jeg skal bli kreftfri 💪
Og han her er grunnen 🥰
Det er så mye som skjer, men jeg har så lite lyst å snakke om det.
Jeg skjønner at de rundt meg vil vite alt. De bryr seg jo om meg. Men jeg er så sliten av mine egne tanker at når jeg først har klart å roe de ned, så orker jeg ikke dra de opp igjen. Og igjen.
Til uka reiser jeg til Radiumhospitalet og skal gjennom en operasjon som tar mellom 6-7 timer. Etter det skal jeg få cellegift lokalt. Jeg er kjemperedd, spesielt for å dø i narkosen. Det eneste jeg trøster meg med er at dersom det skjer, vet jeg det ikke.
I løpet av den siste uken har det begynt å gå opp for meg hvor syk jeg faktisk er. Alvoret. Det er rart siden jeg er helt frisk…
Jeg gjorde en kjempetabbe og gikk inn på nettet for å lese om operasjonen. Må ikke det. Må aldri det. Statistikken var ikke positiv lesing. Gikk selvsagt rett i kjelleren. Døden neste….
Hele kroppen min er fylt av en desperat følelse. Jeg vil leve. Jeg må leve. Lenge.
Det er grusomt å leve med døden så nært hele tiden.
Før jeg ble syk, før hun døde, levde jeg med en tanke om at jeg hadde grei kontroll på livet. Ingenting skulle skje oss. En selvfølge at vi skulle bli gamle, at barna skulle vokse opp.
Det er ufattelig ekkelt å leve i visshet om at man har absolutt null kontroll. Ingenting. Jeg skulle så gjerne ønske at vi kunne gå tilbake til våre naive liv. Før sykdom. Før død.
Det blir aldri det samme igjen. Aldri.
Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.
