Det er fredag formiddag. Jeg går meg en tur. Det er første gang jeg er ute av huset på en hel uke. Har vært langt nede i kjelleren, men kjenner medisinene endelig begynner å hjelpe. Det måtte til. Medisiner.
Jeg har ikke med meg telefonen. Vil ha fred og ro. Når jeg kommer hjem har jeg et ubesvart anrop. Det er et ukjent nummer. Sørfra en plass… Jeg sjekker Gule Sider. Rikshospitalet.
Tankene går umiddelbart til ønske om en second opinion. De ringer vel for å bekrefte at behandlingen jeg får er bra nok. Det er ikke noe annet de kunne gjort for meg.
Jeg prøver å ringe tilbake, men kommer ikke gjennom. Legger på. Prøver igjen. Opptatt. Prøver igjen. Det ringer.
En mann svarer. Han sier navnet sitt, men jeg får det ikke med meg.
Jeg introduserer meg og sier jeg har blitt oppringt fra dette nummeret.
Han introduserer seg med navn, og sier han er leverkirurg.
Jeg regner med han skal bare bekrefte at det ikke er noe å gjøre. Bare å krysse fingrene for at denne kuren fungerer. Litt rart at en kirurg ringer men…..
“Jeg fikk epikrisen og bildene dine på pulten min ved en tilfeldighet”, sier han. “De skulle egentlig til kreftavdelingen”.
“Jaha….”
“Men det var egentlig like greit”.
Pulsen stiger. Hva mener han nå?
“Jeg tok meg friheten til å se på bildene dine, og vi mener vi kan operere deg”.
Jeg stotrer frem et forsiktig og spørrende “ok….?”
“Jeg har snakket med flere av kollegaene mine, og har tatt mange telefoner i forhold til saken din idag. Jeg har snakket med både leger og kirurger på UNN også. Alle syns det er en god ide”.
Hva skal man si……?
“Så jeg ønsker å operere ut svulstene dine og sende de inn til en forskningslab som kan finne en medisin som fungerer for akkurat deg. Hvis du vil da…..?”
“Ja! JA! JA!!”
Ja…..hva skal man si. Sett bort ifra når jeg fikk sønnen min har jeg aldri følt meg så heldig som jeg gjør nå! Tenk! TENK! Noen fikk papirene mine på sin pult ved et tilfeldighet, og nå skal jeg opereres om 2 uker! Svulstene skal ut av kroppen!
Jeg har siden fredag svevd rundt på en sky av lettelse! Har våknet uten følelsen av en pistol mot hodet! Nå er plutselig sjansen for å overleve dette enormt mye høyere!
Jeg kan ikke tro det….jeg kan bare ikke TRO hvor heldig jeg er!