Idag er jeg fly forbanna.
Jeg sitter å tenker på alt legene har sagt til meg denne måneden, og før det. Og da blir jeg så fly forbanna!
Det kan virke som de til tider lider av behandlingsvegring.
Når jeg, som eier denne kroppen, sitter å sier at jeg, som eier denne kroppen, kjenner at noe er feil. Når jeg gang på gang må inn til legen, til legevakt. Symptomene blir verre, ikke bedre. Jeg, som eier denne kroppen, forteller mennesket som sitter rett foran meg, at de må få henvist meg en plass så vi finner ut av hva det er. Jeg, som eier denne kroppen, kjenner at noe er galt.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg, helt tydelig, uttrykte at plagene jeg hadde med forstoppelse kun var en bivirkning at noe annet.
Hvorfor skal man ikke bli hørt?
“Hadde du ikke kunne gått på do i en hel mnd, da hadde vi begynt å tenkt på kreft i magen, men det er nok ikke der vi er”.
“Du må spise mer fiber, og drikke mye vann”.
“Vi starter med en gynekologisk undersøkelse”.
“Du må gå tur hver dag”.
“Du må ta videre utredning med fastlegen din”.
At det skal være en helsikes kamp alt sammen.
Jeg lå i CT-maskinen i max 5 minutter. Og da hadde vi svaret. Det var det. Det var alt som skulle til.
Og kom ikke her å fortell meg at ting koster penger. Alt er dyrt. Alt koster penger. Alt! Vi bor i et kynisk samfunn når livet til folk får en prislapp. Til helvette med hele systemet!
Livet endret seg når jeg kom meg vekk fra fastlegen, og inn på sykehus. Jeg kan ikke tro hvor flinke de er her. De ser meg. De hører meg. De gråter sammen med meg. Legene hilser på deg i gangen. De snakker med deg. De svarer på spørsmålene dine.
Endelig blir jeg tatt på alvor.
Lege! Hør din pasient brøle!
