Idet jeg setter meg ned for å spise frokost dundrer Jimmy Cliff ut av høytaleren rett ved hodet mitt….
“I can see clearly now the rain is gone
I can see all obstacles in my way
Gone are the dark clouds that had me blind
It’s gonna be a bright (bright)
Bright (bright) sunshiny day
It’s gonna be a bright (bright)
Bright (bright) sunshiny day
Oh, yes I can make it now the pain is gone
All of the bad feelings have disappeared
Here is that rainbow I’ve been praying for
It’s gonna be a bright (bright)
Bright (bright) sunshiny day
Look all around, there’s nothing but blue skies
Look straight ahead, there’s nothing but blue skies
I can see clearly now the rain is gone
I can see all obstacles in my way
Here is that rainbow I’ve been praying for
It’s gonna be a bright (bright)
Bright (bright) sunshiny day”
Ironien er til å ta og føle på…kan ikke noe annet enn å smile…
Og det tror jeg er viktig. Jeg sitter hardt fast i en svart og seig grøt av faenskap. Kan ikke gjøre en dritt med det. Likevel må jeg le. Jeg må smile. Jeg må være sarkastisk og ufin. For det er den jeg er. Jeg elsker galgenhumor. Jeg liker å sette folk ut av spill med en kommentar eller to. For å la kreften ta over og bli det som definerer meg, det kan den bare ta lang fart og drite i.
