Ikke nedtur akkurat men…

Da ligger jeg her. På avdelingen. Venter. 
Operasjonsdag idag. 

Var forberedt på kikkhull. Men det blir åpent. Er så mye de må ta ut. Eggstokker. Livmor. Svulsten. 
 Liten nedtur der… 

Dagen igår var helt grusom. Et eneste langt angstanfall. 
 

Utpå kvelden ringer avdelingen og sier at det er levert en pakke til meg nede ved inngangen. Ingen slipper inn her, så den er levert til vaktene. 
 

Skjønte ikke. Ser ut som en kalender….masse pakker. Må være feil.

Alt man trenger!

Var ikke feil. Var jobben. Har jobbet på Haldde arkitekter siden 1/9 i år. Ikke lenge. Men likevel blir man satt pris på. Helt fantastisk!

 

Kan du telle til 6?

Jepp. Det er antallet. Har jeg skjønt nå. Tok litt tid…

6 svulster. Fy faen det er mange. 
En i tarmen, hovedsvulsten. Spredt seg to stykker til hver sin eggstokk, og tre til levra. 

På mandag skal hovedsvulst ut. Og begge eggstokker. Jeg gleder meg vilt. Da er vi endelig igang. 

Litt av noen kort jeg fikk utdelt denne gangen. Får så mange tilbakemeldinger om at jeg er så positiv. At jeg håndterer det så bra. Men hva skal jeg gjøre da? Jeg har ingen planer om å legge meg ned å dø nå. Har alt for mye å leve for. Er nesten litt overrasket selv over hvordan jeg håndterer det. Tro meg. Noen dager en så svarte at jeg ikke tror jeg kan bli lykkelig igjen. Og sånn vil det være lenge fremover. Og det er greit. Man må få lov til å være litt i kjelleren også. Men det kan ikke ta overhånd. 

Sykehusantrekket er vel det nærmeste hipster jeg noen sinne vil komme….

Så var det dette med legene da. De har jammen meg fått gjennomgå denne runden. Og det syns jeg egentlig er greit. Det skal ikke være flaks at du møter akkurat den legen på legevakta som velger å sende deg videre. Eller flaks at du fikk akkurat den fastlegen som hører på deg og tar deg på alvor. 

Jeg har hatt noen fastleger gjennom livet, og et tyngende flertall av de har vært helt fantastiske. 

Men jeg vil at alle skal være det. Hele tiden. Jeg vil at alle leger, uansett i hvilken instutisjon de jobber, skal høre på pasienten sin. Se pasienten sin. Tro på pasienten sin. 

Å gå til fastlege er første ledd vi som befolkning har når vi er bekymret for vår egen helse. Når du allerede der føler du ikke blir tatt på alvor, da syns jeg faktisk det er ganske alvorlig. 

Jeg kan ikke tro hvor heldige vi er som bor i en så fantastisk velferdsstat som det Norge er. Alle betaler for fellesskapet. Akkurat slik det skal være. Derfor fortjener vi alle å få den hjelper vi trenger også.

 

Dette fyller jeg ventinga mi med om dagen. Harry Potter og strikking! 

 

 

Hvordan sier man takk?

Hvordan takker man mennesker som gjør alt for å redder livet ditt? 

Når man skal vise andre at man setter pris på de, gir man dem gjerne en oppmerksomhet. Sjokolade. Strikker sokker til de. En blomst kanskje. 

Men hvordan takker man mennesker som faktisk redder livet ditt? 

Har tenkt mye på det de siste dagene. Hva skal jeg gjøre for å vise hvor utrolig mye jeg setter pris på alle her på UNN som kjemper en livsviktig kamp på mine vegne? 

Jeg har vært innom alt fra å strikke genser til hele gjengen, til å bygge hus til de. 

Holder ikke. Det er livet mitt det er snakk om her. 

Og det er vel nettopp der svaret ligger. I livet mitt.

Leve livet mitt sånn som jeg ønsker. Ikke bruke tid på negativitet, men fokusere på det positive som skjer. Sette mer pris på de jeg har rundt meg. Elske sønnen min. Elske mannen min. Slutte å være redd for å mislykkes. Være fornøyd med meg selv. Være glad i meg selv. Være stolt av meg selv og det jeg gjør. Ikke høre på det andre sier, men gjøre det jeg selv føler er riktig. Stole på meg selv. Tro på meg selv. Være sunn. Ta vare på meg selv og kroppen min. 

Når noen gjør alt de kan for at jeg skal leve, da fortjener de at jeg tar godt vare på meg selv og livet mitt. Det er det minste jeg kan gjøre for de. 

 

Når livet er på det mørkeste er det ikke mye annet å gjøre enn å se lyst på det…

 

 

Bye, bye eggses….!

Akkurat hatt en undersøkelse hos gynekologen her på UNN. Svulster i begge eggstokker. De må ut. Ser ikke ut som det er svulster som har oppstått der, men spredt seg fra tarm. Vet ikke om det er bra eller ikke, men jeg heller mot det positive. 

Er så uendelig glad for at vi fikk Magnus før dette. 

Et sjeldent bilde av Magnus. Liker ikke eksponere han for mye på nett. Men se da! For en deilig liten godklomp!

Kommer i overgangsalderen som 36-åring. Blir jo……interessant….
Livmor ser bra ut enn så lenge, men de vet mer når de skal operere. 

Skal på en MR også, før mandag. 

Fikk vite igår at legen som sendte meg til Kirkenes fikk vite hva som var galt med meg. Han var så letta over at han hadde sendt meg. God å vite at han fikk vite det syns jeg. Han var flink. Tok liksom tak i ting. Hvem hadde trudd det var snakk om kreft….

Hodet er bedre etter at samtalen med kirurg brakte med seg så mye positivt. Men det er ikke lett å være her alene. Glad for at operasjonen kom så fort. Kanskje jeg rekker hjem en tur før oppstart av cellegift. Savner gutten min…

Øker på med korona her i byen også. Fy faen. Liker ikke det kjenner jeg. Plutselig var jeg i risikogruppa. De har besøksforbud på UNN og hotellet. Slipper ikke inn i bygget dersom du ikke har time eller er innlagt. Vakter som står utenfor døgnet rundt. Bringer med seg en liten trygghet. 

Får besøk i helga. Jeg må selvfølgelig ut herfra da. Like greit. Begynner å kjenne disse gangene litt for godt. 

Opptur, opptur, du er velkommen!

Idag hadde de et tverrfaglig møte her på UNN der de diskuterer pasienter som meg. 

Møtet var kl. 14.00, så jeg har gått og bitt negler i påvente av telefon fra kirurg. 

15.41 ringte telefonen. Kirurgen vil snakke med meg. Går skjelvende bort på avdelingen, og setter meg ned og venter.

Pulsen slår. Svetten renner…..angst, angst, angst.

Kirurgen kommer inn. Han smiler. Det roer meg med en gang.

“Jeg ville snakke med deg så fort som mulig”, sier han.

Bra.

“Vi er veldig glad for at vi klarte å sette inn stenten i forrige uke. Det har gitt tarmen tid til å komme seg”.

Bra.

“Vi opererer på mandag, da fjerner vi svulsten”.

Yess!

“Det blir kikkhullskirurgi”.

Så jeg får ikke stomi?

“Nei, ikke hvis du ikke vil”.

Jeg ler! Helst ikke selvfølgelig….men var forberedt på det ja….

“Mulig vi må fjerne eggstokkene dine”.

Røsk de ut!

“Hun som er leverkirurg var der, og hun var veldig klar på at hun skal finne en måte å få operert ut svulsten i leveren på”.

Men….den kunne jo ikke opereres ut sa de…

“Hun skulle gjøre alt hun kunne for at det skulle gå, vi må bare sette hodene våre sammen. Men du må ha cellegift først”.

Kjør på!

Jeg kunne vel ikke hatt en mer positiv samtale enn dette. Jeg er så uendelig glad for at disse menneskene finnes! At de kjemper med nebb og klør for meg. 

“Det er alvorlig, men det ser ut som vi skal klare å fikse dette her”.

Beste vennene i verden! Det er det jeg har!

Etter at jeg hadde snakket med kirurgen og skulle tilbake til hotellet, får jeg beskjed om at det står noe å venter på meg i resepsjonen. En stor pappeske. “Mester Grønn” står det på den.

Tar den med opp, og åpner den spent. 

Å ha så fine mennesker rundt seg er avgjørende! Vi er trekløveret! Det er oss tre for alltid! Kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt!

 

  • Marie – kreft i magen, men lykkelig idag.

 

(Fått noen tilbakemld om at det ikke går å kommentere her, og det stemmer. Denne plattformen tillater ikke kommentarfelt. Vet ikke hvorfor men.. Dersom dere ønsker å si noe til meg, helst noe hyggelig, så kan dere sende meg en mld på snapchat. Dere finner meg under: mariebaj. Har også en Instagramkonto: @bymariedesign)

Vent litt….sa du år?

Tarmkreft er visstnok en krefttype som vokser sakte. Det vil si at jeg har hatt det i magen i flere år. År. 

Når legen sa det fikk jeg fullstendig panikk.

Jeg har vært gravid OG hatt kreft samtidig! Er det derfor det ble akutt keisersnitt? Er ungen min også syk? Må vi sjekke han for kreft?

Uendelig mange spørsmål dukket opp. 

Så begynte minnene å endre seg. Sommerferien for 2 år siden. Plutselig hadde den kreft. Når jeg møtte Bjørn-Ole. Kreft. Hele lærlingtiden min. Kreft. Nybakt mamma. Kreft. Fortiden min endrer seg. 

Avdelingen jeg er innlagt på her på UNN.

Har vært på Vardensenteret for andre gang idag. Hyggelig det, men trenger et filter. Hører de andre forteller, og putter deres erfaringer inn i min egen fremtid. Skummelt. 

De har en fantastisk massasjestol på Vardesenteret! Deilig å koble helt ut!

 

Idag dusjet jeg i glovarmt vann. Kjente at det var på kanten av hva huden min tålte. Trengte noe annet å tenke på. Å ha mentale smerter er så overveldende til tider at jeg vil kjenne en fysisk smerte istedenfor. Blir mer håndterbart.

Idag får jeg vite når operasjonen er. Når hovedsvulsten skal ut. Gruer meg. Gleder meg. Noe å jobbe mot. 

 

Tok på meg mascara igår. Hjalp litt det og….

 

Har veldig angst idag. Ikke vært på do enda. Akkurat sånn det startet. Tenker at stenten er ødelagt. Tenker at kreften har spredt seg. Tenker at nå er det over. 

Katastrofetanker…………………

Nå trenger jeg luft. Friskluft. Må ut herfra.

Kan ikke noe annet enn å smile……

Idet jeg setter meg ned for å spise frokost dundrer Jimmy Cliff ut av høytaleren rett ved hodet mitt….

“I can see clearly now the rain is gone
I can see all obstacles in my way
Gone are the dark clouds that had me blind
It’s gonna be a bright (bright)
Bright (bright) sunshiny day
It’s gonna be a bright (bright)
Bright (bright) sunshiny day

Oh, yes I can make it now the pain is gone
All of the bad feelings have disappeared
Here is that rainbow I’ve been praying for
It’s gonna be a bright (bright)
Bright (bright) sunshiny day

Look all around, there’s nothing but blue skies
Look straight ahead, there’s nothing but blue skies

I can see clearly now the rain is gone
I can see all obstacles in my way
Here is that rainbow I’ve been praying for
It’s gonna be a bright (bright)
Bright (bright) sunshiny day”

 

Ironien er til å ta og føle på…kan ikke noe annet enn å smile…

Og det tror jeg er viktig. Jeg sitter hardt fast i en svart og seig grøt av faenskap. Kan ikke gjøre en dritt med det. Likevel må jeg le. Jeg må smile. Jeg må være sarkastisk og ufin. For det er den jeg er. Jeg elsker galgenhumor. Jeg liker å sette folk ut av spill med en kommentar eller to. For å la kreften ta over og bli det som definerer meg, det kan den bare ta lang fart og drite i. 

På dag 3 etter diagnose var det Halloween. Slapp heldigvis å jobbe så mye for kostymet!

Lege! Hør din pasient brøle!

Idag er jeg fly forbanna. 

Jeg sitter å tenker på alt legene har sagt til meg denne måneden, og før det. Og da blir jeg så fly forbanna!

Det kan virke som de til tider lider av behandlingsvegring. 

Når jeg, som eier denne kroppen, sitter å sier at jeg, som eier denne kroppen, kjenner at noe er feil. Når jeg gang på gang må inn til legen, til legevakt. Symptomene blir verre, ikke bedre. Jeg, som eier denne kroppen, forteller mennesket som sitter rett foran meg, at de må få henvist meg en plass så vi finner ut av hva det er. Jeg, som eier denne kroppen, kjenner at noe er galt. 

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg, helt tydelig, uttrykte at plagene jeg hadde med forstoppelse kun var en bivirkning at noe annet.

Hvorfor skal man ikke bli hørt?

“Hadde du ikke kunne gått på do i en hel mnd, da hadde vi begynt å tenkt på kreft i magen, men det er nok ikke der vi er”.

“Du må spise mer fiber, og drikke mye vann”.

“Vi starter med en gynekologisk undersøkelse”.

“Du må gå tur hver dag”.

“Du må ta videre utredning med fastlegen din”.

At det skal være en helsikes kamp alt sammen.

Jeg lå i CT-maskinen i max 5 minutter. Og da hadde vi svaret. Det var det. Det var alt som skulle til. 

Og kom ikke her å fortell meg at ting koster penger. Alt er dyrt. Alt koster penger. Alt! Vi bor i et kynisk samfunn når livet til folk får en prislapp. Til helvette med hele systemet!

Livet endret seg når jeg kom meg vekk fra fastlegen, og inn på sykehus. Jeg kan ikke tro hvor flinke de er her. De ser meg. De hører meg. De gråter sammen med meg. Legene hilser på deg i gangen. De snakker med deg. De svarer på spørsmålene dine.

 Endelig blir jeg tatt på alvor. 

Lege! Hør din pasient brøle!

Stå opp solstråle, en ny dag venter!

Jeg hater å våkne hver eneste dag og måtte forholde meg til kreft. Det er det første jeg tenker på når jeg står opp. Siste på kvelden. 

Klarte å sovne uten medisiner igår. Tror jeg skrev meg tom. Snakket lenge med Bjørn-Ole. Vil helst lukte på han, men det må holde å se han akkurat nå. Han er tilbake på skolen. Må ta de siste dykkene for å bli ferdig så han kan dra hjem til Magnus og starte en vanlig hverdag. 

Det er så mange syke mennesker her. Naturlig nok. Men hver gang jeg ser nybakte foreldre komme trillende på sin nystekte deilige lille klump blir jeg så uendelig misunnelig. Jeg hadde en ganske traumatisk fødsel, men vil heller gå gjennom det 1000 ganger til enn å måtte forholde meg til dette. Jeg hater det. Jeg hater det. Jeg hater det.

Matlysten har gått litt ned etter at mannen dro. Orker ikke. Men må. Kroppen trenger det. 

Bor på sykehotellet på UNN, og her er jo maten fantastisk deilig. 

 

 

Jeg har spist lite siden magen slo seg vrang i starten av oktober. Gått ned 3-4 kilo. Det er ikke mye, men når man til vanlig bare har 58 kilo fordelt på 168 cm så har det plutselig noe å si. Skal gjennom operasjon om noen dager, så kroppen trenger at jeg spiser. Må tvinge meg mer. Magen er mye bedre heldigvis. Tåler at jeg spiser. Det hjelper. 

 

18. oktober så magen min sånn ut. Fy faen det var vondt. Se på den deilige lille figuren som skal gi meg tøfler. Han passer på mamman sin 🙂 

 

Idag skal jeg prøve å gå bort på Vardesenteret. Et senter for de med kreft. Oss med kreft. Jeg har kreft. Kan ikke tro at jeg har kreft. Kan ikke tro at jeg, Marie, har kreft.

 

Nei. Nå må jeg snu tankene. Kan ikke grave meg helt ned idag. Må legge vekk spaden. Kanskje en tur innom avdelingen jeg er innlagt på for å snakke med et kjent fjes før jeg skal treffe så mange ukjente. 

 

Kreft = død

Det er jo det man tenker. Med en gang. Nå skal jeg dø. Jeg fikk ikke lov til å bli eldre enn 36. Det var det. Game over.

Det startet i august 2020. Var sørpå for å få Bjørn-Ole igang med skolen. 
Etter 18 timer med oppkast ble jeg hentet av ambulanse.

“Blodprøvene er fine”.

“Urinprøven er fin”.

“Her har du smertestillende”.

……hva skal man si…….

“Det er noe som er galt her”, prøver jeg meg på.

“Du må bare ta det med fastlegen din hjemme”.

 

4 dager senere gir det seg. Livet går tilbake til normalen. Jeg og Magnus er hjemme igjen. Barnehagen starter. Koronavennlig tilvenning. Han blomstrer så fort han setter foten inn på avdelingen. En sosial unge. Stortrives fra første dag. Det er gutten vår det.

To uker senere kjenner jeg en følelse i magen jeg har kjent før. Jeg blir svett. Kald. Motløs. 
Må jeg gjennom dette en gang til….? 

Ringer mamma. 

“Du må komme å hjeple meg, jeg klarer ikke å ha Magnus alene nå”.

3-4 dager senere gir det seg igjen. Ikke så ille denne gangen. Kun forstoppet, ingen oppkast.

 

To uker senere. Ny runde. 

Håpløst. Smertefullt. Verre.

 

Mamma er gull. Stiller opp mer enn man kan forvente. Magnus elsker henne. 

 

Gir seg etter 5 dager. Nå er jeg sliten. Det er noe feil her. 
Jeg googler. Og googler. Og googler.  Eneste det kan være er sammenvoksninger i buken. Stemmer på en prikk.

 

7. oktober. 
Det kommer brått på. Faen. Igjen.

Tarmen stopper opp. Helt fullstending. Ingenting slipper ut. Fastlege. Høres ikke. Sees ikke. 
 

Legevakt, tur #1…….klyx, blodprøve, temp….alt er bra. Spis riktig. Vær aktiv. 

Smertene øker dagen etter. Ny runde hos fastlege. Høres ikke. Sees ikke.

“Noe er galt her…”.

Legevakt, tur #2……..klyx, blodprøve, temp….alt er bra. Spis riktig. Vær aktiv.

“Noe er galt her…”.

Høres ikke.

Sees ikke.

 

28. oktober. Legevakt. Tur #3. Fly til Kirkenes. Endelig CT. 

29. oktober. 09:15. Kreft. 

29. oktober. 16:15. Fly til Tromsø.

29. oktober. ca. 23:00. Hasteoperasjon. Mulig stomi. Mulig åpen buk-kirurgi. 

30. oktober. ca. 00:30. De klarte det. De fikk inn stenten. Tarmen er avlastet. Første opptur.

Etter operasjonen fikk jeg kun spise flytende mat. Da hjelper det at kokken tenker litt ekstra på deg og serverer smoothie i vinglass på fredagskvelden!

 

 

 

Jeg har tarmkreft. Svulsten har mest sannsynlig vært i magen i noen år. Den vokser sakte sier de. Den sitter fast i venstre eggstokk. Den har spredt seg til levra. Svulsten i tarmen skal opereres vekk. Svulst i lever kan ikke opereres. Sitter for langt inni. Cellegift. 

 

Dette er veldig mye å håndtere på en gang. Og det har ikke gått en uke en gang…

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top