“Vi fant noe på bildene som vi ikke forventet å finne”

Jeg sitter hos fastlegen. Igjen. 

 

“Jeg er forstoppet, ja, men det er ikke det som er problemet her. Forstoppelsen er en bivirkning av noe annet som er galt. Jeg kjenner det jo”. Jeg ser at hun ikke oppfatter det jeg sier. Hører ikke. 

“Jeg anbefaler at du tar Laktulose fremover sånn at du får gått på do”. 
Flott. 
“Også må du drikke masse vann, hvis ikke kan den virke mot sin hensikt”. 
Okei. 
“Og vær aktiv. Det hjelper”. 
Vet det. 
 

Samme kveld havner jeg på legevakta i Alta for andre gang på 2 uker. Har ikke fått vært på do siden 7. oktober. Det er snart 3 uker siden… Nå kaster jeg opp også. Får klyx som sist. Er det natta over, og venter tålmodig på legevisitten dagen etterpå. Legen må jo høre på meg denne gangen, tenker jeg. 

“Jeg er forstoppet, ja, men det er ikke det som er problemet her. Forstoppelsen er en bivirkning av noe annet som er galt. Jeg kjenner det jo”.

Gjentar det jeg har sagt til alle jeg har snakket med siden dette skjedde første gang i august i år. 

“Du må ta videre utredning med fastlegen din”

Noe dager går, og smertene øker på. Til slutt kommer jeg meg ikke opp av sengen. Klarer å hente det siste jeg har av styrke til å levere Magnus i barnehagen. Klarer ikke ha han hjemme idag. Må tvinge meg. Svimer nesten av i bilen på vei hjem. Kommer meg opp i senga igjen, og sender melding til mamma. Hun må komme til Alta så hun kan hente Magnus når han er ferdig. Hun er ikke lengre enn 1,5 time unna heldigvis. Jeg ligger i senga mens jeg venter på at hun skal komme. Vurderer å ringe ambulanse. Nei, det blir vel samme dansen som sist. Ikke noe vits.

Ringer fastlegen. Sykemelder meg over telefonen. Ber henne sende meg videre til noen. Noe er feil her. 

“Ja, vi bør vel etterhvert vurdere om vi skal henvise deg til en CT eller en ultralyd”, sier hun. Da koker det over for meg. Jeg roper til henne i telefonen at jeg ikke har tid til å vente på at de skal vurdere hverken det ene eller det andre. Jeg klarer ikke ta vare på ungen min lengre! Jeg klarer ikke gå på jobb lengre! Jeg kommer meg ikke opp av sengen en gang! Hvis et enkelt bilde av magen kan gi meg svar på hva som er galt så skal jeg ha det nå! Nå! 
“Joda, jeg skjønner det”. Hun blir stille og taster kjapt på tastaturet. Jeg beklager meg, var ikke meningen å bli så sint. Jeg er sliten. Jeg er frustrert. Det er ingen som hører på hva jeg sier. Hun går med på å sende en henvisning til CT iløpet av dagen.

Når mamma kommer inn døra og ser meg tar hun avgjørelsen for meg. Hun kjefter opp legevakta og tvinger de til å hente meg. “Dere får ikke lov å komme tilbake med henne før dere vet hva det er som skjer” er beskjeden ambulansepersonalet får idet jeg trilles ut i kulda. Etter 2 doser morfin letter smerten endelig. 

På legevakta dukker det en lege opp som jeg har møtt der før. “Det gir seg ikke dette”, sier han. Jeg klarer ikke svare, for morfinen hjelper ikke lengre. Sykepleier tar blodprøve, urinprøve, temp, blodtrykk…..alt som allerede er gjort for noen dager siden. De må fylle på med både morfin og kvalmestillende ettersom timene går. Til slutt kommer legen og tar en ultralyd. Han går ut, og kommer tilbake igjen. “Vi sender deg til Kirkenes idag, for det ser ikke ut som morfinen hjelper deg. Du må vurderes på et sykehus”. 

Jeg blir letta. Er overbevist om at jeg har sammenvoksninger i buken etter et akutt keisersnitt for ett år siden. Symptomene passer perfekt. Har googlet det.

Blir godt medisinert før flyturen i ambulanseflyet. Jeg har flyskrekk, og passer på å fortelle det til sykepleieren som sitter bak i flyet sammen med meg. Får en deilig cocktail av beroligende og smertestillende. Tror faktisk jeg sovner.

I Kirkenes blir jeg tatt imot av en veldig hyggelig lege. Hun gjør undersøkelser ingen andre har gjort før. Jeg må hoppe, jeg må sitte, jeg må stå, jeg må gå. Hun bestiller en CT samme kvelden. Puh. Imorgen får jeg endelig bekreftet at noe ikke stemmer. Heldigvis en enkel løsning på sammenvoksninger i buken.

Jeg får eget rom på det helt nye sykehuset. Lukter nesten nymalt enda. Jeg sovner i 1-tiden med drypp rett i blodåra i armen. Flere ganger iløpet av natten må jeg trykke på den røde knappen for å få smertesillende. Får tilbud om mat, men orker ikke. 

Våkner tidlig. Kroppen er så vant til å stå opp klokken 6 sammen med verdens deiligste ettåring. 

Venter…..

Venter….

Venter….

Trudde kanskje jeg skulle få svar på CT samme kveld men….

Venter….

Endelig visittrunde. 

Det kommer 3 stykker inn i rommet. Endelig skal jeg få bekreftet det jeg vet det er. Legen setter seg ned ved siden av senger. De to andre blir stående i enden. Ser de bekymret ut….?

“Vi fant noe på bildene som vi ikke forventet å finne”

…………….stillhet……..

“Vi fant svulster. Tarm, eggstokk og lever”.

…………….stillhet………

“Er det kreft?”

…………….stillhet………

“Ja”

Sånn så jeg ut 3 timer etter at jeg hadde fått vite at jeg har kreft.

 

 

 

 

38 år ung dame som skal vinne over kreften en gang til.
Posts created 60

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top