Jeg hater å våkne hver eneste dag og måtte forholde meg til kreft. Det er det første jeg tenker på når jeg står opp. Siste på kvelden.
Klarte å sovne uten medisiner igår. Tror jeg skrev meg tom. Snakket lenge med Bjørn-Ole. Vil helst lukte på han, men det må holde å se han akkurat nå. Han er tilbake på skolen. Må ta de siste dykkene for å bli ferdig så han kan dra hjem til Magnus og starte en vanlig hverdag.
Det er så mange syke mennesker her. Naturlig nok. Men hver gang jeg ser nybakte foreldre komme trillende på sin nystekte deilige lille klump blir jeg så uendelig misunnelig. Jeg hadde en ganske traumatisk fødsel, men vil heller gå gjennom det 1000 ganger til enn å måtte forholde meg til dette. Jeg hater det. Jeg hater det. Jeg hater det.
Matlysten har gått litt ned etter at mannen dro. Orker ikke. Men må. Kroppen trenger det.
Jeg har spist lite siden magen slo seg vrang i starten av oktober. Gått ned 3-4 kilo. Det er ikke mye, men når man til vanlig bare har 58 kilo fordelt på 168 cm så har det plutselig noe å si. Skal gjennom operasjon om noen dager, så kroppen trenger at jeg spiser. Må tvinge meg mer. Magen er mye bedre heldigvis. Tåler at jeg spiser. Det hjelper.
Idag skal jeg prøve å gå bort på Vardesenteret. Et senter for de med kreft. Oss med kreft. Jeg har kreft. Kan ikke tro at jeg har kreft. Kan ikke tro at jeg, Marie, har kreft.
Nei. Nå må jeg snu tankene. Kan ikke grave meg helt ned idag. Må legge vekk spaden. Kanskje en tur innom avdelingen jeg er innlagt på for å snakke med et kjent fjes før jeg skal treffe så mange ukjente.
