Er så uendelig mye å ta inn. Gruer meg til å starte behandlingen på mandag, men gleder meg til å komme igang. Da er jeg en behandling nærmere å bli frisk.
Gikk meg en tur idag. Kroppen kjennes mye bedre. Men må gå sakte. Det river og røsker litt i sårene, og jeg blir støl med en gang. Men det er ikke så rart. Core-musklene mine har vært på standby lenge..
Var på kafé med ei venninne idag. Var vel ute i ca 1 time. Sov i 1,5 time på sofaen etterpå. Helt tom for energi.
Har ikke sovet særlig i natt heller. Har sovet sammen med Magnus. Han sov gjennom hele natten, men jeg var mer våken enn ikke. Tok ikke sovemedisiner siden jeg skulle sove sammen med han. 100% verdt det. Det var helt fantastisk å ha han ved siden av meg. Aner ikke hvor lenge det er til jeg kan sove sammen med han igjen, så frem til mandag er vi sovekompiser!
Og på mandag starter det. Cellegiften. Gruer meg. Gleder meg.
Hjernen min jobber på overtid om dagen. Blir veldig fort sint. Irritert. Er veldig utålmodig.
Syns det er vanskelig å forholde meg normalt til alt rundt meg. Sitter fast mellom “Vil ikke at folk skal synes synd på meg og bare snakke om kreft vær så snill å snakk om noe annet” og “Vær så snill å trøst meg kan vi bare snakke om meg hele tiden”.
Vil ikke det ene og vil ikke det andre. Slitsomt å være tvunget til å forholde meg til kreft. Har ikke hatt noe valg, og det er vanskelig å godta.
Også er det kreft over alt. Hver gang jeg åpner VG på mobilen er det en eller annen artikkel om kreft der. En kjendis som døde av kreft. Alle har en historie om kreft.
Det forundrer meg litt. At alle vil dele sin erfaring med kreft med meg. Jeg vil ikke høre historier om venninner som er på sin tredje runde med cellegift eller en bestefar som døde av kreft i sommer. Jeg har ikke filter, og putter alle historier inn i min egen fremtid. Og det syns jeg er kjempeekkelt. Jeg står midt i mitt livs største krise. Jeg vil bare høre positive historier. Helst ingen historier.
Ja, jeg forstår at de ikke forstår og at de ikke mener det slemt.
Men likevel… det forundrer meg at man ikke tenker seg om.
Så nå er hodet mitt utslitt….
Prøver å holde meg unna sukker, så det ble svart kaffe. Gikk på en browniesmell når jeg kom hjem men….
Idag fikk jeg endelig fjernet stiftene i magen. Det var helt fantastisk deilig. Det stikker ikke lengre. Klarer å bøye meg. Fikk lukket buksa. Første gang siden starten av oktober. Har vært så oppblåst.
Hun som fjernet stiftene sa det hadde grodd kjempebra. Så det er bra. Skal stripse de i 14 dager til så de blir penest mulig.
Har også fått sukkerforbud. Ikke fra leger, men samboer. Og meg selv. Sukker er mat til kreft. Så nå er det skjerpings på matfronten. Kjedelig, men nødvendig.
Ellers er dagen idag ganske grei. Vært en tur på senteret og fått ordnet litt småting. Kjenner kroppen blir sterkere for hver dag. Hjelper å få sove skikkelig. Enn så lenge med medisinsk hjelp, men vil slutte med det så fort jeg kan. Har alltid vært litt sta når det kommer til å medisineres. Vil liksom ikke. Men nå har jeg ikke noe valg. Og det er helt greit.
Det var greit å fjerne de, men det rykket og stakk litt.
Ser ganske spesielt ut. Men det føles veldig, veldig bra!
Sånn ser det ut nå. Klarer å bøye mg og strekke ut overkroppen skikkelig nå!
Og for en deilig følelse å få på seg vanlig bukse! For første gang på veldig lenge følte jeg meg fin idag. Og det var en veldig god følelse å ha igjen!
Snakket med NAV idag. En veldig positiv samtale. Hun som nå er veilederen min virker veldig hyggelig. Hun var så menneskelig. Måten hun snakket til meg på. Så er glad for at hun er veilederen min i dette her.
Har forøvrig Duplo i hele huset…. liker det. Han legger igjen litt spor av seg selv over alt. Må le når jeg finner tøflene mine i skittentøyskurven. Sko under sofaen. Dopapiret utover hele stua. Kasserollene under kjøkkenbordet.
Det er sånn det er å ha barn. Og det er helt fantastisk!
Jeg har hatt en kjempefin kveld med venninner, film og kakao. Litt kreftsnakk, men mest jul. Andre ting. Uviktige viktige ting. Deilig å komme seg ut. Se andre vegger.
Men kvelden hadde en bitter ettersmak.
Jeg måtte holde pusten hele veien hjem for ikke å knekke sammen.
Idet jeg svinger inn foran huset og skrur av bilen faller jeg sammen. Får ikke puste. Klarer ikke røre meg. Ser at alle har lagt seg, men bonusdatter er våken. Hun titter ut av vinduet på soverommet sitt for å bekrefte at det er jeg, og ikke en fremmed som kjører inn hit. Jeg må holde meg i bilen til jeg er ferdig. Kan ikke falle sammen foran ungene. Jeg sitter i bilen til jeg får pusten tilbake. Det begynner å bli kaldt. Jeg sliter med å stoppe tårene. Har så veldig vondt i hjertet mitt. Tenker på Magnus. Da kommer runde to. Dobbelt opp med anfall. Har ikke grått på noen dager tror jeg. Det har vel samlet seg opp. Etter en halvtime klarer jeg å samle meg nok til å gå inn. Prøver å være stille. Ikke vekke noen. Lager meg kveldsmat. Skriver ned flere spørsmål til kreftlegen som har dukket opp iløpet av dagen. Tar en sovepille og legger meg under dyna. Tårene triller fremdeles.
Det er utrolig hvor mange positive tilbakemeldinger jeg får. På at jeg deler. Det plinger stadig vekk inn en oppmuntring på telefonen. På sykehuset fikk jeg både blomster og gaver. Og igår dukket det en adventskalender opp. Hjemmelaget sjokolade. Gamle jobben min som hadde ordnet. Selv om gode tanker ikke fjerner kreft, tror jeg det kan være avgjørende i lengden. For det er de rundt meg som hjelper meg å holde humøret oppe. De gode tankene og positive ordene. Og sånn sett tror jeg gode tanker kan være med på å gjøre meg frisk. Å være positiv er en del av å bli frisk. Det tror jeg 100% på. Selv om dagene mine har et slør av dødsangst over seg, føler jeg en ro over at ting kommer til å ordne seg. At det blir bedre.
Denne skal jeg nye helt alene i desember. Med mindre matlysten blir borte, da skal jeg nyte den etter at jeg er ferdig med cellegift!
I kveld skal jeg og mine to bestevenninner se film og drikke kakao. Gleder meg. Blir en liten pause fra alt. Og imorgen. Imorgen skal stiftene ut! Det ser jeg veldig frem til.
Jeg har ingen planer om å dø av kreft. Det har satt ting i perspektiv å plutselig bli så alvorlig syk. Det er så mye jeg har unngått å gjøre fordi jeg enten har vært redd, eller ikke hatt troen på meg selv. Fra små til store ting. Nå er jeg ferdig med å være redd. Ferdig med å ikke ha tro på meg selv. Jeg skal klare å slå kreften, og da er det barnemat å klare alt det andre jeg vil.
1 – Ta grafisk design utdanning og starte for meg selv. Ikke nødvendigvis på fulltid, men minst 50%.
2 – Lære meg å stå på hode. Har alltid hatt lyst til det, men tenkt at det er for vanskelig, og vært alt for redd.
3 – Dra på telttur alene. Yikes. Jeg er mørkeredd, så er glad jeg bor i Finnmark og kan dra på sommeren!
4 – Løpe halvmaraton. Jepp. Setter ikke lista høyere enn det, for jeg HATER å løpe.
5 – Pusse opp fjøsen vår og lage strikkestue/eget kontor å jobbe fra.
6 – Lære meg å svømme. Er kanskje på tide. Kan forsåvidt svømme litt, men er veldig redd i vann.
7 – Dra på Comic Con i San Diego. Altså, hvor kult hadde ikke det vært??
8 – Publisere dette innlegget. Fysj, det er skummelt. Da har jeg liksom sagt det!
9 – Gifte meg. Ikke med hvem som helst selvfølgelig…..
10 – Lære en ny ting hvert år. Uansett hvor liten eller stor ting. Hvert år vil jeg lære meg noe nytt.
Og 11… slutte å være så streng med meg selv. Gjøre det beste jeg kan. Går det ikke så går det ikke. Ikke ta ting så tungt. MEN prøve skikkelig først!
Visste ikke hvilket bilde jeg skulle legge her, så det ble dette. De 3 første dagene etter at de hadde satt i stenten i svulsten, fikk jeg bare lov til å spise flytende mat. Det lå en halvspist sjokolade igjen på rommet etter at samboer hadde dratt på hotellet for å sove, så jeg klarte ikke la være å sleike litt på den! Var sykt digg…
Kreft er stygt. Det er mørkt. Svart. Tungt. Skummelt. Fullt av angst. Fullt av depresjon. Usikkert. Håpløst. Uforutsigbart. Smertefullt. Skittent. Sinne. Ensomt.
Det er ingen som vet hvordan det er. Jeg kan forklare og fortelle så mye jeg orker, men det er ingen som vet hvordan det er. Ensomheten spiser meg opp til tider, og alt jeg vil er å forsvinne. Gi opp. Det er alt for slitsomt.
Men…..
Det er også kjærlighet. Ømhet. Lidenskap. Tilgivelse. Støtte. Oppmuntring. Hjelp.
Dagen startet så bra. Kroppen funket greit. Hodet funket greit.
Fikk besøk av en kreftkoordinator fra kommunen. Masse info. Hva jeg kan søke på. Hjelp man kan få.
Plutselig var jeg kjempesyk. Hjemmehjelp. Krisealarm. Brosjyrer om “Hvordan leve med endringer etter kreft”. Bivirkninger. Hårtap. Kvalme. Miste matlyst. Miste smakssans. Prikking i hender og føtter. Pårørende. Barn. Rehabilitering. Ung og kreft.
Jeg vil mye heller miste håret enn å bli kvalm. Hater å være kvalm.
UNN ringte igår. Har time 30/11. Da starter neste maraton. Jeg gruer meg så mye at jeg blir helt lammet av å tenke på det. Skal få en permanent veneflon, picc-line. Høres helt grusomt ut. Gruer meg til det og. Kan se ut som jeg skal ha cellgift hver 3. uke. Rekker sikkert akkurat å komme meg ovenpå før jeg må starte på ny runde. I x-antall måneder.
Jeg slipper heldigvis å dra alene. Mannen blir med. De tror jeg blir i 2 netter. Men ingenting er sikkert. Håper jeg slipper å være der lengre enn det. Blir nok turer dit uansett. Får kanskje kurert flyskrekken i løpet av dette opplegget her…
Jeg føler meg så frisk. Da er det vanskelig å tenke at jeg er kjempesyk. Har aldri vært så nært døden som jeg er nå. Kommer nok ikke til å være det før jeg skal dø heller. Det er helt forferdelig. Jeg er så følsom. Hvis jeg ser en artikkel på nettet som omhandler død, uansett i hvilken form, blir jeg uvel.
Selv om jeg føler meg bra, ser jeg at kroppen har endret seg. Det liker jeg ikke. Prøver å spise så godt jeg kan, men det er ikke enkelt. Blir fort matlei. Savner å trene. Før jeg ble gravid var jeg i toppform. Følte meg sterk. Følte meg fin. Nå, etter 1 måned med store smerter i magen, har kroppen begynt å streike. Ikke mye, men nok til at det merkes. Jeg er så sint om dagen at jeg kunne løpt maraton kun på aggresjon, men klarer ikke gå lengre enn postkassa og tilbake før jeg begynner å kjenne at jeg er sliten.
Sliten. Et ord jeg prøver å ikke bruke. Liker det ikke. Det skal så mye til før jeg blir sliten. Til vanlig. Men ting er ikke vanlig nå. Ting kunne ikke vært lengre unna vanlig.
Sommer 2018. Kjærestetur i Oslo. På mitt best trente. Aldri følt meg så fin før.
Sånn ser jeg ut nå. Jeg blir uvel av å se på det, men det er det som er realiteten nå.
Skal prøve å ikke bruke den neste uka til å grue meg. Men det blir vanskelig når man vet at man har 1 uke igjen før man skal være syk i noen måneder.
Ser ihvertfall frem til mandag. Da skal stiftene i magen ut. Og har kun 2 sprøyter igjen å ta i låret.
Små gleder. Men det er det jeg må klamre meg til nå.
Har så lyst på en dag uten å måtte forholde meg til kreft. Er så møkklei. Det er der hele tiden. Hele hele tiden. Tror jeg bare må bestemme meg for å ikke forholde meg til det en dag. Kan man det tro?
Måtte ta koronatest idag. Føler meg litt uggen. Orker ikke tanken på et positivt svar kjenner jeg. Så nå er jeg i karantene. Ikke noe nytt. Er ikke mye ute likevel. Tør ikke. Ekkelt å være i risikogruppa plutselig.
Ble selvfølgelig noe tull med NAV og sykemelding og papirer og mainnskit også. Har 50% jobb, og resten via NAV, så det er klart det ble tull da. Selv om jeg er mer enn heldig at jeg er syk i Norge, er det et sabla byråkratisk land vi bor i. Så i går kveld kom det en liten knekk igjen. Det blir så mye mer å måtte håndtere. Man skal være bra frisk for å klare å være syk.
Et spørsmål som har surret rundt i hodet mitt en stund. Eller….ikke mer enn knappe 3 uker, for det er bare så lenge jeg har visst at jeg har kreft. Føles ut som årevis.
Gjør det egentlig litt enklere syns jeg. Jeg har ikke gjort noe feil. Ikke vært for negativ. Ikke spist for mye sukker. Ikke vært for lite aktiv.
Uflaks.
Men det er den fysiske delen av spørsmålet. Hvorfor fikk akkurat min kropp kreft.
Den eksistensielle delen av spørsmål er verre å finne svar på. Vet ikke om jeg noen gangen kommer til å finne svaret heller… tankevirksomheten min har økt betraktelig etter at jeg kom hjem. Hele tankemønsteret mitt har endret seg. Ting jeg var opptatt av før er så utrolig trivielle. Jeg har brukt mye energi i livet mitt på ting som virkelig ikke betyr noe. Og når jeg er på butikken og ser andre mennesker tenker jeg alltid “du har ikke kreft”, “du har ikke kreft”, “du har ikke kreft”……vet jo ikke. Man kan ikke se at jeg har kreft, så jeg kan ikke vite om de har det eller ikke.
Og minnene mine. De endrer seg stadig. Kommer på små situasjoner som plutselig har fått kreft.
Malte huset i sommer. Kreft.
Hotellhelg i Oslo. Kreft.
Jentekvelder. Kreft.
Brosjyrer
Fikk en del brosjyrer på UNN når jeg var der. Har prøvd å lese litt i de, men det blir alt for overveldende. Visste du at man kan få kreft av å få kreftbehandling….? Orker ikke. På et tidspunkt kommer det til å gå opp for meg at jeg har kreft. Men ikke idag. Orker ikke.
Stiftene i magen begynner å gjøre vondt. Ømheten i sårene har begynt å gå over. Ekkel følelse. Vanskelig å kombinere en oppblåst og øm mage full av sår med en ettåring. Hater å ikke kunne løfte han. Ser desperasjonen i øynene hans når han vil opp, og jeg må si nei. Hater at han begynner å gråte fordi jeg ikke en gang klarer å løfte han opp i tripptrappstolen. Eller ned.
Og hver kveld må jeg ta en sprøyte i låret. Blodfortynnende. 1 uke til. Samboeren er flink å sette de. Men hater de og. Æsj. Mye hat i meg. Hater alt kreften bringer med seg. Alt. Hvordan skal jeg klare å snu det…..? Må fokusere på de positive tingene.
Blodfortynnende i låret hver kveld. Fysj..
Hva er positivt i denne situasjonen….
Alltid slitt med sterke mensensmerter. Aldri mer. Positivt.
Jeg har ikke smertene jeg hadde før operasjonen lengre. Positivt.
Jeg har en sønn allerede. Trenger ikke eggene. Positivt.
Jeg kunne vært mye mye sykere. Positivt.
Magen fungerer. Positivt.
Så selv om ting er mørk, har jeg det bedre nå enn jeg hadde det for 3 uker siden. Rart.
