Jeg har hatt en kjempefin kveld med venninner, film og kakao. Litt kreftsnakk, men mest jul. Andre ting. Uviktige viktige ting. Deilig å komme seg ut. Se andre vegger.
Men kvelden hadde en bitter ettersmak.
Jeg måtte holde pusten hele veien hjem for ikke å knekke sammen.
Idet jeg svinger inn foran huset og skrur av bilen faller jeg sammen. Får ikke puste. Klarer ikke røre meg. Ser at alle har lagt seg, men bonusdatter er våken. Hun titter ut av vinduet på soverommet sitt for å bekrefte at det er jeg, og ikke en fremmed som kjører inn hit. Jeg må holde meg i bilen til jeg er ferdig. Kan ikke falle sammen foran ungene. Jeg sitter i bilen til jeg får pusten tilbake. Det begynner å bli kaldt. Jeg sliter med å stoppe tårene. Har så veldig vondt i hjertet mitt. Tenker på Magnus. Da kommer runde to. Dobbelt opp med anfall. Har ikke grått på noen dager tror jeg. Det har vel samlet seg opp. Etter en halvtime klarer jeg å samle meg nok til å gå inn. Prøver å være stille. Ikke vekke noen. Lager meg kveldsmat. Skriver ned flere spørsmål til kreftlegen som har dukket opp iløpet av dagen. Tar en sovepille og legger meg under dyna. Tårene triller fremdeles.
Nå er jeg ferdig med denne dagen.
