Men jeg er jo ikke syk…

Dagen startet så bra. Kroppen funket greit. Hodet funket greit.

Fikk besøk av en kreftkoordinator fra kommunen. Masse info. Hva jeg kan søke på. Hjelp man kan få.

Plutselig var jeg kjempesyk. Hjemmehjelp. Krisealarm. Brosjyrer om “Hvordan leve med endringer etter kreft”. Bivirkninger. Hårtap. Kvalme. Miste matlyst. Miste smakssans. Prikking i hender og føtter. Pårørende. Barn. Rehabilitering. Ung og kreft.

Jeg vil mye heller miste håret enn å bli kvalm. Hater å være kvalm.

UNN ringte igår. Har time 30/11. Da starter neste maraton. Jeg gruer meg så mye at jeg blir helt lammet av å tenke på det. Skal få en permanent veneflon, picc-line. Høres helt grusomt ut. Gruer meg til det og. Kan se ut som jeg skal ha cellgift hver 3. uke. Rekker sikkert akkurat å komme meg ovenpå før jeg må starte på ny runde. I x-antall måneder.

Jeg slipper heldigvis å dra alene. Mannen blir med. De tror jeg blir i 2 netter. Men ingenting er sikkert. Håper jeg slipper å være der lengre enn det. Blir nok turer dit uansett. Får kanskje kurert flyskrekken i løpet av dette opplegget her…

Jeg føler meg så frisk. Da er det vanskelig å tenke at jeg er kjempesyk. Har aldri vært så nært døden som jeg er nå. Kommer nok ikke til å være det før jeg skal dø heller. Det er helt forferdelig. Jeg er så følsom. Hvis jeg ser en artikkel på nettet som omhandler død, uansett i hvilken form, blir jeg uvel.

Selv om jeg føler meg bra, ser jeg at kroppen har endret seg. Det liker jeg ikke. Prøver å spise så godt jeg kan, men det er ikke enkelt. Blir fort matlei. Savner å trene. Før jeg ble gravid var jeg i toppform. Følte meg sterk. Følte meg fin. Nå, etter 1 måned med store smerter i magen, har kroppen begynt å streike. Ikke mye, men nok til at det merkes. Jeg er så sint om dagen at jeg kunne løpt maraton kun på aggresjon, men klarer ikke gå lengre enn postkassa og tilbake før jeg begynner å kjenne at jeg er sliten.

Sliten. Et ord jeg prøver å ikke bruke. Liker det ikke. Det skal så mye til før jeg blir sliten. Til vanlig. Men ting er ikke vanlig nå. Ting kunne ikke vært lengre unna vanlig.

 

     Sommer 2018. Kjærestetur i Oslo. På mitt best trente. Aldri følt meg så fin før.

 

Sånn ser jeg ut nå. Jeg blir uvel av å se på det, men det er det som er realiteten nå.

 

Skal prøve å ikke bruke den neste uka til å grue meg. Men det blir vanskelig når man vet at man har 1 uke igjen før man skal være syk i noen måneder.

Ser ihvertfall frem til mandag. Da skal stiftene i magen ut. Og har kun 2 sprøyter igjen å ta i låret.

Små gleder. Men det er det jeg må klamre meg til nå.

Posts created 30

One thought on “Men jeg er jo ikke syk…

  1. Du skal vite at du ser dritbra ut, selv om du føler det annerledes. Og det er lov å føle alt du føler, når enn du føler det. Det er viktig å huske på 🦋

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top