Reklame | Spleis

Jeg trudde aldri jeg måtte finne frem denne bloggen igjen. At nå var jeg frisk. I over ett år viste ikke CT-bildene noe som helst. Jeg hadde begynt å føle meg skikkelig lykkelig, ting var på stell igjen.

Så kom beskjeden. 3. mai. Det er spredning. Ny svulst på lever. I tre lymfeknuter. En uspesifikk endring i lungen. Etter å ha snakket med legen leste jeg i journalen. Palliativ behandling, høyst sannsynlig.

En ekstrem beskjed å få. Helt fullstendig uvirkelig. Jeg gråt i 2 dager. Måtte medisinere meg ned.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Men så……. Nei. Dette godtar jeg ikke. Jeg har funnet kjærligheten i mitt liv. Vi har verdens deiligste sønn på 3,5 år, og verdens herligste bonussønn.

Jeg startet umiddelbart å Google. Behandling i utlandet. Hva finnes? Hva kan jeg selv gjøre for å bedre situasjonen?

Jeg la ut ett innlegg på Facebook som på 1,5 dag ble delt over 700 ganger. Det strømmet inn med meldinger om både erfaringer, tips og positive ord og historier.

Min bonussønn sin mamma startet en Spleis for meg. Det er kommet inn overveldende mye på så kort tid.

Behandling i utlandet er dyrt. Dritdyrt for å si det mildt.

Men nå, nå er det bare å trekke pusten og kjempe for harde livet.

Dersom du har en krone eller ti til overs finner du Spleisen her.

❤️Marie

Hei alle sammen.

Tusen takk for alle kommentarer, meldinger og tanker dere har gitt meg den siste tiden.

Jeg har ligget helt nede for telling etter at jeg kom hjem fra Oslo. Det mentale ble alt for mye å håndtere. Har hatt, og har enda, noe smerter, men ting begynner sakte men sikkert å komme seg.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Jeg vet at dere vil vite hvordan det har gått, og det skjønner jeg. Operasjonen var vellykket, de fjernet all synlig kreft, og skylte buken i 90 minutter med oppvarmet cellegift. Det var en enorm operasjon, så det tar lengre tid å komme seg nå enn forrige gang.

Det ble også stomi på meg, men det er en liten ting å håndtere i det store bildet. Den er permanent, så jeg prøver å ikke henge meg så mye opp i at jeg har den, men heller jobbe med den. Regner med vi blir riktig så gode venner etterhvert!

Neste sjekk er i mai, så frem til da har jeg fokus på å styrke kroppen, og ikke minst få hodet mitt på riktig vei. Det er mye som foregår i en hjerne i en situasjon som dette… Det vanskeligste er å holde på de positive tankene. Jeg prøver så godt jeg kan å fokusere på alt som er bra, men noen ganger tipper det bare over. Og det er greit det og. Så lenge jeg ikke dyrker der negative er det fullt lov til å havne i kjelleren innimellom.

For å skifte energien har jeg fått tips om å endre navnet på bloggen. Jeg får ikke endret selve navnet (adressen), da dette er fastlåst, men jeg har endret litt på det som kan endres. Jeg tror det er en veldig god ide!

Jeg vet ikke hvor mye innlegg det vil bli fremover, det er ikke noe jeg kan pålegge meg å opprettholde. Men det er veldig hyggelig å få så mange fine tilbakemeldinger de gangene jeg publiserer noe!

Igjen, tusen takk for alle de fine meldingene jeg får!

-Marie, FRISK!

Her sitter jeg. Innlosjert på Radiumhospitalet. Føler meg skikkelig ensom. Men det er vel ikke til å unngå i en slik situasjon. Bra man har diverse coctailer man kan kose seg med i en sånn stund….

Jeg har snakket med sykepleier, anestesilege, kirurg, medisinstudent…… masse info. Masse følelser.

Jeg er livredd!

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Men dette skal gå bra. Dette er bare noe jeg må gjennom for å bli frisk. Helt frisk! Jeg skal tross alt bli 97 år. Alltid sagt at jeg skal bli 97 år. Og det er det altså ikke noe tvil om!

Tusen takk til alle som sender melding, alle som ber for meg, alle gode tanker! Hvis vi alle sier høyt «Marie bli frisk» så tenker jeg vi skal få jagd vekk møkka!

Idag tidlig ringte telefonen. Jeg så på nummeret at det var UNN som ringte. Det går som vanlig kaldt gjennom kroppen.

«Gode nyheter, Marie» sier han.

Endringen de fant i lever var ikke kreft. Bare en vanlig cyste.

«Er det normalt å ha det?» spør jeg.

Han bekrefter og sier at dersom de hadde tatt bilde av han, hadde han nok hatt cyster både her og der. Så ja, helt normalt.

Så utrolig deilig beskjed å få ❤️

Spesielt siden jeg imorgen hiver meg på flyet og drar ned til Radiumhospitalet for operasjon.

Men nå med litt bedre mot. Dette skal jeg jammen meg klare! Jeg skal bli kreftfri 💪

Og han her er grunnen 🥰

Det er så mye som skjer, men jeg har så lite lyst å snakke om det.

Jeg skjønner at de rundt meg vil vite alt. De bryr seg jo om meg. Men jeg er så sliten av mine egne tanker at når jeg først har klart å roe de ned, så orker jeg ikke dra de opp igjen. Og igjen.

Til uka reiser jeg til Radiumhospitalet og skal gjennom en operasjon som tar mellom 6-7 timer. Etter det skal jeg få cellegift lokalt. Jeg er kjemperedd, spesielt for å dø i narkosen. Det eneste jeg trøster meg med er at dersom det skjer, vet jeg det ikke.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

I løpet av den siste uken har det begynt å gå opp for meg hvor syk jeg faktisk er. Alvoret. Det er rart siden jeg er helt frisk…

Jeg gjorde en kjempetabbe og gikk inn på nettet for å lese om operasjonen. Må ikke det. Må aldri det. Statistikken var ikke positiv lesing. Gikk selvsagt rett i kjelleren. Døden neste….

Hele kroppen min er fylt av en desperat følelse. Jeg vil leve. Jeg må leve. Lenge.

Det er grusomt å leve med døden så nært hele tiden.

Før jeg ble syk, før hun døde, levde jeg med en tanke om at jeg hadde grei kontroll på livet. Ingenting skulle skje oss. En selvfølge at vi skulle bli gamle, at barna skulle vokse opp.

Det er ufattelig ekkelt å leve i visshet om at man har absolutt null kontroll. Ingenting. Jeg skulle så gjerne ønske at vi kunne gå tilbake til våre naive liv. Før sykdom. Før død.

Det blir aldri det samme igjen. Aldri.

Æsj. Dritt. Mainnskit. Og litt faen også.

Det er ikke veldig overraskende at det dukket opp flere flekker. Men det er akkurat så irriterende som dere tror.

Under første operasjonen fant kirurgen en flekk på bukhinnen min som ikke hadde dukket opp på hverken CT eller MR. Hun fjernet den, men jeg har jammen meg tenkt mye på den flekken…. Alltid hatt det i bakhodet at det kan dukke opp mer der. Og det gjorde det.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Ah….. det er så dritt.

Det er noen små «korn» som de nå kan se på CT. De må selvsagt behandles. Og det kan de. Men det er så jævla kjipt at ikke alt ble borte med en gang. Hadde vel vært et mirakel ettersom hele magen min var full av dritten….

På en veldig (veldig!) rar måte så er jeg litt lettet også. Det har liksom ligget i bakhode så lenge, frykten for «hva om»… og nå er det noe håndfast å forholde seg til. Litt rart egentlig…

Jeg er frisk sånn ellers. Ingen vondter eller plager annet enn en mage som ikke vil samarbeide. Men det er muligens pga disse flekkene.

Snakket med UNN igjen igår, og jeg blir henvist til Radiumhospitalet. De har en type behandling som innebærer operasjon etterfulgt av cellegift lokalt. De er visstnok selektive ifht hvem som får denne behandlingen, så får bare krysse fingre og tær og be om at jeg får komme dit.

Det mest slitsomme er egentlig å havne tilbake i de tankene jeg hadde før, men som jeg har hatt pause fra i mange måneder. Jeg var liksom ferdig med dette nå, og hadde sånn smått begynt å «gå videre». Så smeller det igjen….. forferdelig slitsomt…..

Og hvis noen lurer; ja, jeg har sendt klage til statsforvaltningen ifht måten jeg ble møtt på i starten av sykdommen, før diagnosen, og de har tatt tak i det. Så spent på hva som skjer der. Håper de får seg en real smekk på hånda!

God jul da folkens!

10/6 kom beskjeden. Ingen tegn til kreft. Nye bilder hver tredje mnd det første året, så hver sjette mnd. Etter 5 år, uten tilbakefall, blir jeg erklært frisk!

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

I august skal jeg tilbake på jobb, og det gleder jeg meg veldig til! Jeg er desperat etter en vanlig hverdag.

Kan ikke tro at jeg, på under ett år, fikk dødsdommen flere ganger og er nå helt frisk.

Tusen takk for alle fine meldinger det siste året. Det hjelper mer enn dere tror!

Ha en fin sommer ❤️

Marie – frisk og jobbklar!

Jeg kan ikke si at jeg er 100% frisk, men svulstene er ute. Endelig. Kirurgene på Riksen fikk de ut. 4 timer tok det. Planen var å fjerne 50% av leveren, men første runde av andre cellegiftkur hadde funket, så de trengte bare fjerne 20%.

«Veldig vellykket operasjon» var beskjeden da jeg våknet. Lettelse. Nå venter vi på svar fra alle prøvene for å avgjøre videre behandling.

Det skulle være en positiv greie det her. Er forsåvidt det og. Men at livet kunne servere oss noe verre enn dette, det hadde vi ikke trudd.

Det er så latterlig brutalt at noen skal få absolutt alt, mens andre svever bekymringsfritt gjennom livet.

Å se den man elsker så høyt falle så dypt ned i sorg er verre enn noe av det jeg selv har vært gjennom. Døden har forfulgt oss i mange måneder, og den tok oss igjen til slutt.

Jeg sliter med å skrive de neste ordene…

Samboeren min mistet det kjæreste av alt. Hun var full av kreativitet og omsorg, og etter 10 år på jorden sa det stopp. Den beste storesøstra er ikke mer.

Jeg har ikke mer å skrive nå. Jeg avslutter bloggen her. Jeg blir frisk. En dag. Kanskje begynner jeg å skrive igjen en dag. Hvem vet… 

Lar bloggen stå her en stund for de som vil lese.

Tusen takk for alle fine tilbakemeldinger jeg har fått fra dere. All omsorg og gode ord. Det har utvilsomt hjulpet.

-Marie