Hodet begynner å bli utslitt.

Var på kafé med ei venninne idag. Var vel ute i ca 1 time. Sov i 1,5 time på sofaen etterpå. Helt tom for energi.

Har ikke sovet særlig i natt heller. Har sovet sammen med Magnus. Han sov gjennom hele natten, men jeg var mer våken enn ikke. Tok ikke sovemedisiner siden jeg skulle sove sammen med han. 100% verdt det. Det var helt fantastisk å ha han ved siden av meg. Aner ikke hvor lenge det er til jeg kan sove sammen med han igjen, så frem til mandag er vi sovekompiser!

Og på mandag starter det. Cellegiften. Gruer meg. Gleder meg.

Hjernen min jobber på overtid om dagen. Blir veldig fort sint. Irritert. Er veldig utålmodig.

Syns det er vanskelig å forholde meg normalt til alt rundt meg. Sitter fast mellom “Vil ikke at folk skal synes synd på meg og bare snakke om kreft vær så snill å snakk om noe annet” og “Vær så snill å trøst meg kan vi bare snakke om meg hele tiden”.

Vil ikke det ene og vil ikke det andre. Slitsomt å være tvunget til å forholde meg til kreft. Har ikke hatt noe valg, og det er vanskelig å godta.

Også er det kreft over alt. Hver gang jeg åpner VG på mobilen er det en eller annen artikkel om kreft der. En kjendis som døde av kreft. Alle har en historie om kreft.

Det forundrer meg litt. At alle vil dele sin erfaring med kreft med meg. Jeg vil ikke høre historier om venninner som er på sin tredje runde med cellegift eller en bestefar som døde av kreft i sommer. Jeg har ikke filter, og putter alle historier inn i min egen fremtid. Og det syns jeg er kjempeekkelt. Jeg står midt i mitt livs største krise. Jeg vil bare høre positive historier. Helst ingen historier.

Ja, jeg forstår at de ikke forstår og at de ikke mener det slemt.

Men likevel… det forundrer meg at man ikke tenker seg om.

Så nå er hodet mitt utslitt….