Hvorfor fikk jeg kreft…..?

Et spørsmål som har surret rundt i hodet mitt en stund. Eller….ikke mer enn knappe 3 uker, for det er bare så lenge jeg har visst at jeg har kreft. Føles ut som årevis.

Spurte kirurgen på UNN.

“Uflaks”…

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Uflaks…..uflaks……uflaks…..

Gjør det egentlig litt enklere syns jeg. Jeg har ikke gjort noe feil. Ikke vært for negativ. Ikke spist for mye sukker. Ikke vært for lite aktiv.

Uflaks.

Men det er den fysiske delen av spørsmålet. Hvorfor fikk akkurat min kropp kreft.

Den eksistensielle delen av spørsmål er verre å finne svar på. Vet ikke om jeg noen gangen kommer til å finne svaret heller… tankevirksomheten min har økt betraktelig etter at jeg kom hjem. Hele tankemønsteret mitt har endret seg. Ting jeg var opptatt av før er så utrolig trivielle. Jeg har brukt mye energi i livet mitt på ting som virkelig ikke betyr noe. Og når jeg er på butikken og ser andre mennesker tenker jeg alltid “du har ikke kreft”, “du har ikke kreft”, “du har ikke kreft”……vet jo ikke. Man kan ikke se at jeg har kreft, så jeg kan ikke vite om de har det eller ikke.

Og minnene mine. De endrer seg stadig. Kommer på små situasjoner som plutselig har fått kreft.

Malte huset i sommer. Kreft.
Hotellhelg i Oslo. Kreft.
Jentekvelder. Kreft.

Fikk en del brosjyrer på UNN når jeg var der. Har prøvd å lese litt i de, men det blir alt for overveldende. Visste du at man kan få kreft av å få kreftbehandling….? Orker ikke. På et tidspunkt kommer det til å gå opp for meg at jeg har kreft. Men ikke idag. Orker ikke.

Stiftene i magen begynner å gjøre vondt. Ømheten i sårene har begynt å gå over. Ekkel følelse. Vanskelig å kombinere en oppblåst og øm mage full av sår med en ettåring. Hater å ikke kunne løfte han. Ser desperasjonen i øynene hans når han vil opp, og jeg må si nei. Hater at han begynner å gråte fordi jeg ikke en gang klarer å løfte han opp i tripptrappstolen. Eller ned.

Og hver kveld må jeg ta en sprøyte i låret. Blodfortynnende. 1 uke til. Samboeren er flink å sette de. Men hater de og. Æsj. Mye hat i meg. Hater alt kreften bringer med seg. Alt. Hvordan skal jeg klare å snu det…..? Må fokusere på de positive tingene.

Hva er positivt i denne situasjonen….

Alltid slitt med sterke mensensmerter. Aldri mer. Positivt.
Jeg har ikke smertene jeg hadde før operasjonen lengre. Positivt.
Jeg har en sønn allerede. Trenger ikke eggene. Positivt.
Jeg kunne vært mye mye sykere. Positivt.
Magen fungerer. Positivt.

Så selv om ting er mørk, har jeg det bedre nå enn jeg hadde det for 3 uker siden. Rart.