2020 Archives

Blogg14.11.2020

Når sorgen blir for stor og hjertet er for lite…

Etter at jeg kom hjem merker jeg at hjernen min har begynt å jobbe mye mer. Jeg har ikke vært hjemme etter at jeg fikk vite at jeg har kreft. På UNN har det vært så mye å forholde seg til. Mye å holde seg opptatt med. Selv på stille dager…

Her hjemme blir det annerledes. Her er faktisk livet. Hverdagen. Alt det normale.

I kveld dukket en kjent følelse opp. Jeg kjente at pulsen økte og brystkassa stramme seg. Shit. Nå skjer det igjen. Jeg satte meg opp i sofaen, tok tak i armen til samboeren og knakk sammen i tårer samtidig som jeg fikk stotret frem “Jeg får et angstanfall”…

Jeg klarte å puste meg gjennom det. Svimte ikke av denne gangen. Heldigvis. Svimlet, men klarte meg. Gråt ukontrollert.

Nå føler jeg meg så bunnløst trist. Jeg kan ikke tro at man kan ha det så vondt inni seg som jeg har det nå. Det er en utrolig mørk følelse. Tung. Lammende. Uutholdelig.

Jeg tror det begynner å gå opp for meg hva som faktisk skjer. Og det er helt forjævlig.

Jeg har hatt angst i mange år. Julen for 3 år siden fikk jeg behandling for det, og ble så godt som kurert. Hadde noen episoder med anfall etterpå, men det er veldig lenge siden nå. På en måte bra at jeg har hatt den erfaringen, tror det er derfor jeg klarte å komme meg så greit gjennom i kveld.

Trykket i brystkassa lettet litt, men jeg kjenner det sitter der. Fy faen dette kommer til å bli helt grusomt. Hvordan i alle dager skal jeg klare å holde meg oppe når hjernen min drar meg så heftig nedover…..? Jeg føler jeg jobber i motvind konstant.

Nå begynner kroppen å bli bedre, så det er vel psyken som overtar herfra..

Når jeg er her hjemme, og alt er som “normalt”, så får jeg en følelse av bunnløs sorg over at jeg sitter så innmari fast. Jeg er rett og slett låst fast i noe som jeg ikke kan komme meg ut av. Og jeg hater det. Jeg vil bare være fri.

Når jeg klarer å ikke tenke på det, ser en morsom serie for eksempel, så blir fallhøyden så enorm at det nesten ikke er verdt å jobbe for å glemme det litt. Da slipper jeg ihvertfall nedturer..

Verden rundt meg går videre. Alle gjør det de vanligvis gjør. Jeg lager mat. Vasker klær. Normale ting. Så kommer det plutselig en bølge over meg. Jeg husker hva som skjer. Og jeg skylles langt, langt ut på havet. Det er ingenting å holde fast i her. Jeg føler jeg drukner, en dråpe av gangen.

Det er så urettferdig. Det er så jævlig urettferdig.

2 kommentarer

Blogg13.11.2020

Hvor er av-knappen til hjernen…..?

Tenk å kunne ha det. Å bare kunne skru av innimellom. Tror den hadde vært mye avskrudd i disse dager. Kanskje like greit man ikke har det.

Det er så mye som svirrer rundt oppi der nå. Første steg er over, men jeg har likevel kreft. Føler det er så innmari lenge igjen. Til et vanlig liv. Føles årevis unna.

Den har virkelig spredt seg den svulsten. Fy søren det er ekkelt å tenke på. Så prøver å la vær. Men det er vanskelig. Har en bok jeg skriver ned alle spørsmål som dukker opp i. Har fullstendig teflonhjerne om dagen, husker ingenting.

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Også syns jeg det er skummelt å ikke lengre være på sykehus. Det er så trygt der. Nå er jeg liksom alene i verden. Må håndtere alt selv.

Men likevel, tror jeg håndterer det ganske greit.

Jeg kan ikke tro hvor godt det var å komme hjem. Kjente lukter. Kjente smaker. Og disse to da….

Magnus sitter jo aldri i ro, så ikke enkelt å få et bilde av han!

Herlighet det var deilig å komme hjem til han. Snuse på han. Kose på han. Musse masse. Lese bok. Alt var liksom som før. Bare oss. Har ikke sett han på over 2 uker, ikke lenge, men han har blitt så stor. Det er rart… er så innmari mye som har skjedd. Føler jeg har vært borte i månedsvis.

Og dennen mannen min da…. herlighet. For et menneske. Full kontroll på unger og hus. Ingen problemer. Ordner opp. For en helt. Og for en støtte han er. Vi er laget for hverandre. Uten tvil.

0 kommentarer

Blogg13.11.2020

Endelig hjemme!

Etter 2 uker og 2 dager borte. For et kaos det har vært.

Startet på legevakta og endte i full operasjon. Er så glad jeg er ferdig med den. Føles ut som jeg har løpt 20 maraton etter hverandre. Men det kommer seg. Hjalp veldig å komme hjem. Sykehus er ikke et sted å bli frisk på. Man må hjem.

Men for et sykehus. Fy søren! Jeg er så mektig imponert over de som vier livet sitt til å jobbe på den måten. Så nært opp på sykdom hele tiden. Hver eneste dag. For oss som er pasienter så kan, de aller fleste, dra hjem igjen. Men de ansatte stiller opp hver eneste dag. I årevis. Helt fantastisk.

*Vet ikke hvorfor, men tok bilde av den tredje veneflonen jeg hadde etter operasjonen. De blir vonde etterhvert, så da må se sette nye. Rimelig lei av å bli stukket så mye merker jeg…*

Nå er jeg endelig hjemme. Akkurat nå sitter jeg å venter på at Magnus skal komme hjem fra barnehagen. Herregud jeg gleder meg til å se han. Lurer på hvordan han reagerer….

Om 1 uke skal stingene ut. Eller..stiftene… Har altså magen full av stifter…Og hvis noen lurer på hvordan det ser ut etter å fått operert ut en svulst i tarmen, opptil flere lymfeknuter, to eggstokker og en livmor…vær så god (noen ser sikkert at den ene stjerna er kuttet. Det skjedde etter keisersnittet. Syns det er litt moro):

Føler meg grei, veldig støl bare. Kun paracet som smertelindring fra idag. Tror det skal gå veldig bra. Begynt med hormonplaster også. Det er vel 1,5 x 1 cm. Gjennomsiktig.

Merker det begynner å dukke opp en del spørsmål nå. Mye jeg lurer på ifht cellegift. Skulle få en egen kreftsykepleier her i Alta. Godt å vite at man har noen man kan ringe når man sitter med hundrevis av spørsmål, men ikke tør å google.

For det har jeg ikke gjort. Googlet. Ikke en eneste gang. Tør ikke. Tenker det er like greit. Mye uvesentlig informasjon der ute.

Nå skal jeg nyte helgen så godt jeg kan, sove i min egen seng, dusje i min egen dusj, spise min egen mat og drikke norges beste vann. Gå mye turer og kose så mye med Magnus at han blir drittlei.

Tusen, tusen takk for alle meldinger som tikker inn overalt. Jeg setter enormt stor pris på det. Det er så godt å vite at det er så mange som tenker på meg, og oss, oppi alt dette her.

Og, selv om vi til stadighet blir påmint dette med smittevern så kunne det vel ikke, for meg, vært mer aktuelt enn nå. Jeg tar mine forhåndsregler, for jeg kan bare passe på meg selv, men dersom vi alle deltar i dugnaden så tenker jeg det blir litt enklere for oss som absolutt ikke kan bli smittet.

Liksom at man skulle få kreft midt i en pandemi…….

0 kommentarer

Blogg11.11.2020

Er jeg ved godt mot?

Mulig… men det er ikke enkelt. Igår, dagen etter operasjon var jeg helt nede i kjelleren mentalt. Hadde store smerter. Spesielt disse luftsmertene er grusomme.

6 hull i magen. Det 7. hullet er under trusekanten. Det er større. Der svulsten kom ut.

Kan se ut som de har brukt arret fra keisersnittet til det største hullet. Prøver sikkert å unngå arr. Plager ikke meg det men…

Svulsten var visstnok ikke så stor likevel. Og det jeg hadde i lymfeknutene var de klar over før operasjon. Bare jeg som ikke klarer å få med meg alt. Vil tro jeg er unnskyldt.

Fikk endelig magen i gang igjen idag. Det hjalp på smertene. Håper luftsmerter er helt borte imorgen så jeg kan fly på fredag.

Savner nærhet og kos. Det er en ensom tilstand å ligge her på dobbeltrom på UNN med et fremmed menneske…

Jeg er ikke særlig troende. Eller…jeg var ikke særlig troende før dette. Nå er jeg faktisk litt usikker. Det er en god tanke å kunne legge sin lit til noe som er større enn seg selv. Har blitt noen bønner i det siste…

Var innom kapellet på søndag. Tenkte det skulle roe meg litt ned, men jeg syns det var ekkelt. Ble så veldig nært døden plutselig. Men jeg satt der litt likevel…

Håper alle har det bra der ute i verden!

0 kommentarer

Blogg10.11.2020

Tom eggekartong

Det blir neste års Halloweenkostyme. For nå er jeg tom for egg.
De fantastiske kirurgene fikk tak i roboten, så det ble kikkhull likevel.

De fant mer inni der også som de tok ut. Er konstant på morfin nå, så fikk ikke med meg så mye. Tror han sa at det var en stor svulst.

Vellykket operasjon var det ihvertfall. Skal starte på hormoner ganske kjapt. Er allerede i gang med overgangsalder.

Har mye luftsmerter i skuldrene og under ribbein.

På en måte ved godt mot, men ikke heller. Får dra hjem torsdag eller fredag. Mest sannsynlig. Må gå 3 uker før cellegift kan starte. 2 uker bruker de på prøvene av svulsten. Da vet vi mer.

Husker ikke hva jeg har skrevet her en gang. Er helt vekke ?

0 kommentarer

Blogg09.11.2020

Ikke nedtur akkurat men…

Da ligger jeg her. På avdelingen. Venter.
Operasjonsdag idag.

Var forberedt på kikkhull. Men det blir åpent. Er så mye de må ta ut. Eggstokker. Livmor. Svulsten.
Liten nedtur der…

Dagen igår var helt grusom. Et eneste langt angstanfall.

Utpå kvelden ringer avdelingen og sier at det er levert en pakke til meg nede ved inngangen. Ingen slipper inn her, så den er levert til vaktene.

Skjønte ikke. Ser ut som en kalender….masse pakker. Må være feil.

Var ikke feil. Var jobben. Har jobbet på Haldde arkitekter siden 1/9 i år. Ikke lenge. Men likevel blir man satt pris på. Helt fantastisk!

0 kommentarer

Blogg07.11.2020

Kan du telle til 6?

Jepp. Det er antallet. Har jeg skjønt nå. Tok litt tid…

6 svulster. Fy faen det er mange.
En i tarmen, hovedsvulsten. Spredt seg to stykker til hver sin eggstokk, og tre til levra.

På mandag skal hovedsvulst ut. Og begge eggstokker. Jeg gleder meg vilt. Da er vi endelig igang.

Litt av noen kort jeg fikk utdelt denne gangen. Får så mange tilbakemeldinger om at jeg er så positiv. At jeg håndterer det så bra. Men hva skal jeg gjøre da? Jeg har ingen planer om å legge meg ned å dø nå. Har alt for mye å leve for. Er nesten litt overrasket selv over hvordan jeg håndterer det. Tro meg. Noen dager en så svarte at jeg ikke tror jeg kan bli lykkelig igjen. Og sånn vil det være lenge fremover. Og det er greit. Man må få lov til å være litt i kjelleren også. Men det kan ikke ta overhånd.

*Sykehusantrekket er vel det nærmeste hipster jeg noen sinne vil komme….*

Så var det dette med legene da. De har jammen meg fått gjennomgå denne runden. Og det syns jeg egentlig er greit. Det skal ikke være flaks at du møter akkurat den legen på legevakta som velger å sende deg videre. Eller flaks at du fikk akkurat den fastlegen som hører på deg og tar deg på alvor.

Jeg har hatt noen fastleger gjennom livet, og et tyngende flertall av de har vært helt fantastiske.

Men jeg vil at alle skal være det. Hele tiden. Jeg vil at alle leger, uansett i hvilken instutisjon de jobber, skal høre på pasienten sin. Se pasienten sin. Tro på pasienten sin.

Å gå til fastlege er første ledd vi som befolkning har når vi er bekymret for vår egen helse. Når du allerede der føler du ikke blir tatt på alvor, da syns jeg faktisk det er ganske alvorlig.

Jeg kan ikke tro hvor heldige vi er som bor i en så fantastisk velferdsstat som det Norge er. Alle betaler for fellesskapet. Akkurat slik det skal være. Derfor fortjener vi alle å få den hjelper vi trenger også.

*Dette fyller jeg ventinga mi med om dagen. Harry Potter og strikking!*

0 kommentarer

Blogg07.11.2020

Hvordan sier man takk?

Hvordan takker man mennesker som gjør alt for å redder livet ditt?

Når man skal vise andre at man setter pris på de, gir man dem gjerne en oppmerksomhet. Sjokolade. Strikker sokker til de. En blomst kanskje.

Men hvordan takker man mennesker som faktisk redder livet ditt?

Har tenkt mye på det de siste dagene. Hva skal jeg gjøre for å vise hvor utrolig mye jeg setter pris på alle her på UNN som kjemper en livsviktig kamp på mine vegne?

Jeg har vært innom alt fra å strikke genser til hele gjengen, til å bygge hus til de.

Holder ikke. Det er livet mitt det er snakk om her.

Og det er vel nettopp der svaret ligger. I livet mitt.

Leve livet mitt sånn som jeg ønsker. Ikke bruke tid på negativitet, men fokusere på det positive som skjer. Sette mer pris på de jeg har rundt meg. Elske sønnen min. Elske mannen min. Slutte å være redd for å mislykkes. Være fornøyd med meg selv. Være glad i meg selv. Være stolt av meg selv og det jeg gjør. Ikke høre på det andre sier, men gjøre det jeg selv føler er riktig. Stole på meg selv. Tro på meg selv. Være sunn. Ta vare på meg selv og kroppen min.

Når noen gjør alt de kan for at jeg skal leve, da fortjener de at jeg tar godt vare på meg selv og livet mitt. Det er det minste jeg kan gjøre for de.

*Når livet er på det mørkeste er det ikke mye annet å gjøre enn å se lyst på det…*

0 kommentarer

Blogg05.11.2020

Bye, bye eggses….!

Akkurat hatt en undersøkelse hos gynekologen her på UNN. Svulster i begge eggstokker. De må ut. Ser ikke ut som det er svulster som har oppstått der, men spredt seg fra tarm. Vet ikke om det er bra eller ikke, men jeg heller mot det positive.

Er så uendelig glad for at vi fikk Magnus før dette.

*Et sjeldent bilde av Magnus. Liker ikke eksponere han for mye på nett. Men se da! For en deilig liten godklomp!*

Kommer i overgangsalderen som 36-åring. Blir jo……interessant….
Livmor ser bra ut enn så lenge, men de vet mer når de skal operere.

Skal på en MR også, før mandag.

Fikk vite igår at legen som sendte meg til Kirkenes fikk vite hva som var galt med meg. Han var så letta over at han hadde sendt meg. God å vite at han fikk vite det syns jeg. Han var flink. Tok liksom tak i ting. Hvem hadde trudd det var snakk om kreft….

Hodet er bedre etter at samtalen med kirurg brakte med seg så mye positivt. Men det er ikke lett å være her alene. Glad for at operasjonen kom så fort. Kanskje jeg rekker hjem en tur før oppstart av cellegift. Savner gutten min…

Øker på med korona her i byen også. Fy faen. Liker ikke det kjenner jeg. Plutselig var jeg i risikogruppa. De har besøksforbud på UNN og hotellet. Slipper ikke inn i bygget dersom du ikke har time eller er innlagt. Vakter som står utenfor døgnet rundt. Bringer med seg en liten trygghet.

Får besøk i helga. Jeg må selvfølgelig ut herfra da. Like greit. Begynner å kjenne disse gangene litt for godt.

0 kommentarer

Blogg04.11.2020

Opptur, opptur, du er velkommen!

Idag hadde de et tverrfaglig møte her på UNN der de diskuterer pasienter som meg.

Møtet var kl. 14.00, så jeg har gått og bitt negler i påvente av telefon fra kirurg.

15.41 ringte telefonen. Kirurgen vil snakke med meg. Går skjelvende bort på avdelingen, og setter meg ned og venter.

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Pulsen slår. Svetten renner…..angst, angst, angst.

Kirurgen kommer inn. Han smiler. Det roer meg med en gang.

“Jeg ville snakke med deg så fort som mulig”, sier han.

Bra.

“Vi er veldig glad for at vi klarte å sette inn stenten i forrige uke. Det har gitt tarmen tid til å komme seg”.

Bra.

“Vi opererer på mandag, da fjerner vi svulsten”.

Yess!

“Det blir kikkhullskirurgi”.

Så jeg får ikke stomi?

“Nei, ikke hvis du ikke vil”.

Jeg ler! Helst ikke selvfølgelig….men var forberedt på det ja….

“Mulig vi må fjerne eggstokkene dine”.

Røsk de ut!

“Hun som er leverkirurg var der, og hun var veldig klar på at hun skal finne en måte å få operert ut svulsten i leveren på”.

Men….den kunne jo ikke opereres ut sa de…

“Hun skulle gjøre alt hun kunne for at det skulle gå, vi må bare sette hodene våre sammen. Men du må ha cellegift først”.

Kjør på!

Jeg kunne vel ikke hatt en mer positiv samtale enn dette. Jeg er så uendelig glad for at disse menneskene finnes! At de kjemper med nebb og klør for meg.

“Det er alvorlig, men det ser ut som vi skal klare å fikse dette her”.

Beste vennene i verden! Det er det jeg har!

Etter at jeg hadde snakket med kirurgen og skulle tilbake til hotellet, får jeg beskjed om at det står noe å venter på meg i resepsjonen. En stor pappeske. “Mester Grønn” står det på den.

Tar den med opp, og åpner den spent.

Å ha så fine mennesker rundt seg er avgjørende! Vi er trekløveret! Det er oss tre for alltid! Kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt!

Marie – kreft i magen, men lykkelig idag.

(Fått noen tilbakemld om at det ikke går å kommentere her, og det stemmer. Denne plattformen tillater ikke kommentarfelt. Vet ikke hvorfor men.. Dersom dere ønsker å si noe til meg, helst noe hyggelig, så kan dere sende meg en mld på snapchat. Dere finner meg under: mariebaj. Har også en Instagramkonto: @bymariedesign)

0 kommentarer