År: 2021

Æsj. Dritt. Mainnskit. Og litt faen også.

Det er ikke veldig overraskende at det dukket opp flere flekker. Men det er akkurat så irriterende som dere tror.

Under første operasjonen fant kirurgen en flekk på bukhinnen min som ikke hadde dukket opp på hverken CT eller MR. Hun fjernet den, men jeg har jammen meg tenkt mye på den flekken…. Alltid hatt det i bakhodet at det kan dukke opp mer der. Og det gjorde det.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Ah….. det er så dritt.

Det er noen små «korn» som de nå kan se på CT. De må selvsagt behandles. Og det kan de. Men det er så jævla kjipt at ikke alt ble borte med en gang. Hadde vel vært et mirakel ettersom hele magen min var full av dritten….

På en veldig (veldig!) rar måte så er jeg litt lettet også. Det har liksom ligget i bakhode så lenge, frykten for «hva om»… og nå er det noe håndfast å forholde seg til. Litt rart egentlig…

Jeg er frisk sånn ellers. Ingen vondter eller plager annet enn en mage som ikke vil samarbeide. Men det er muligens pga disse flekkene.

Snakket med UNN igjen igår, og jeg blir henvist til Radiumhospitalet. De har en type behandling som innebærer operasjon etterfulgt av cellegift lokalt. De er visstnok selektive ifht hvem som får denne behandlingen, så får bare krysse fingre og tær og be om at jeg får komme dit.

Det mest slitsomme er egentlig å havne tilbake i de tankene jeg hadde før, men som jeg har hatt pause fra i mange måneder. Jeg var liksom ferdig med dette nå, og hadde sånn smått begynt å «gå videre». Så smeller det igjen….. forferdelig slitsomt…..

Og hvis noen lurer; ja, jeg har sendt klage til statsforvaltningen ifht måten jeg ble møtt på i starten av sykdommen, før diagnosen, og de har tatt tak i det. Så spent på hva som skjer der. Håper de får seg en real smekk på hånda!

God jul da folkens!

10/6 kom beskjeden. Ingen tegn til kreft. Nye bilder hver tredje mnd det første året, så hver sjette mnd. Etter 5 år, uten tilbakefall, blir jeg erklært frisk!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I august skal jeg tilbake på jobb, og det gleder jeg meg veldig til! Jeg er desperat etter en vanlig hverdag.

Kan ikke tro at jeg, på under ett år, fikk dødsdommen flere ganger og er nå helt frisk.

Tusen takk for alle fine meldinger det siste året. Det hjelper mer enn dere tror!

Ha en fin sommer ❤️

Marie – frisk og jobbklar!

Jeg kan ikke si at jeg er 100% frisk, men svulstene er ute. Endelig. Kirurgene på Riksen fikk de ut. 4 timer tok det. Planen var å fjerne 50% av leveren, men første runde av andre cellegiftkur hadde funket, så de trengte bare fjerne 20%.

«Veldig vellykket operasjon» var beskjeden da jeg våknet. Lettelse. Nå venter vi på svar fra alle prøvene for å avgjøre videre behandling.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det skulle være en positiv greie det her. Er forsåvidt det og. Men at livet kunne servere oss noe verre enn dette, det hadde vi ikke trudd.

Det er så latterlig brutalt at noen skal få absolutt alt, mens andre svever bekymringsfritt gjennom livet.

Å se den man elsker så høyt falle så dypt ned i sorg er verre enn noe av det jeg selv har vært gjennom. Døden har forfulgt oss i mange måneder, og den tok oss igjen til slutt.

Jeg sliter med å skrive de neste ordene…

Samboeren min mistet det kjæreste av alt. Hun var full av kreativitet og omsorg, og etter 10 år på jorden sa det stopp. Den beste storesøstra er ikke mer.

Jeg har ikke mer å skrive nå. Jeg avslutter bloggen her. Jeg blir frisk. En dag. Kanskje begynner jeg å skrive igjen en dag. Hvem vet… 

Lar bloggen stå her en stund for de som vil lese.

Tusen takk for alle fine tilbakemeldinger jeg har fått fra dere. All omsorg og gode ord. Det har utvilsomt hjulpet.

-Marie

På mandag skal jeg tilbake til UNN for å starte på en ny type cellegift. I 8 uker fremover skal jeg ta den, og ikke før noen uker etter det igjen får jeg vite om denne kuren fungerer. Dersom den ikke fungerer har altså svulstene fått enda 2-3 gode måneder å vokse på.

Så de neste 8-10 ukene skal jeg gå i en uvisshet om jeg har 5 år igjen å leve, eller om jeg kan leve i 50 år til. Kan du tenke deg hvordan det er?

Jeg har aldri følt meg så fanget som jeg gjør nå. Jeg står midt i en situasjon jeg ikke har satt meg selv i, og det er helt tilfeldig om jeg overlever eller ikke.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Så, hvordan håndterer man en slik periode som jeg MÅ gjennom nå….?

Altså, hvis du tror jeg har svaret så overvurderer du meg sterkt. For jeg har seriøst ikke peiling. Kom gjerne med forslag til hvordan man lever med døden hengende over seg 24/7.

Men, for å snakke om noe positivt, fy søren det var deilig å komme hjem til han her:

Jeg blir så innmari redd for å dø fra han. Det gjør meg skikkelig uvel å tenke på at han skal vokse opp uten meg, og at jeg kanskje skal ha så liten tid med han. Og det gjør meg veldig sint. For det er så utrolig urettferdig.

De siste 24 timene er noe av det verste jeg har opplevd. Etter å ha fått beskjed om at cellegiften ikke har fungert ble vi sendt direkte til kreftavdelingen. Der snakket vi med en lege, og planen var å starte opp med ny type cellegift idag. Sånn ble det ikke…

Etter 2. og 3. runde cellegift fikk jeg store smerter i venstre arm, og trykk på brystet. Jeg ringte UNN og snakket med overlegen på kreftavdelingen som stoppet videre behandling. 1-2 % av de som får den typen cellegift kan få bivirkninger som påvirker hjertet. Det er det samme som angina, men uten forkalkning i blodårene. Blodårene snurper seg sammen, og åpner seg igjen etter at cellegiften går ut. MEN! Sjansen for et hjerteinfarkt er jo like stor. Så jeg har ikke bare en type kreft som er veldig utypisk for meg, men i tillegg er jeg såpass spesiell at jeg også får en av de sjeldnere bivirkninger. Skulle ønske jeg var spesiell på en helt annen måte!

Hele dagen gikk med til å sjekke hjertet. Ble først sendt på arbeids-EKG og ultralyd av hjertet, før jeg måtte ned noen etasjen å ta en CT av hjertet.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Alt ser for så vidt greit ut, men de vil behandle meg med hjertemedisin i 3 døgn før jeg starter på nye 4 runder med cellegift. Så imorgen drar jeg hjem, og må tilbake på mandag. Jeg er fremdeles innlagt på avdelingen, så er hjemme på permisjon.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere alt som skjer nå, og jeg merker at jeg begynner å bli apatisk.

Nå vil jeg bare hjem og snuse på ungen min og låse døra så ingen kommer inn.

Jeg så det på ansiktet hans med en gang vi kom inn på rommet. Det er ikke gode nyheter.

«Dessverre har jeg ikke gode nyheter idag»

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Tårene presser seg på umiddelbart.

«Cellegiftkuren du har fått har ikke virket. Svulstene i leveren har vokst litt, og det har kommet en til»

Tårene slipper taket…

«Vi tror fremdeles vi kan operere, men vi må finne en cellegift som fungerer først»

Jeg blir kvalm.

«Sykdommen din hadde kommet så langt på vei at sjansen for at den kommer tilbake de neste årene er ganske stor»

Jeg får aldri et normalt liv igjen. Aldri mer skal jeg leve uten å tenke på sykdom.

«Du blir en gammel dame, det tror jeg. Dersom vi ikke klarer å operere ut likevel så kan det holdes i sjakk med cellegift»

En gammel og utslitt dame full av kreft. Kreft til evig tid.

Hva gjør jeg nå da?
Hvordan skal jeg klare å holde meg positiv?

Jeg er sint.

Kvalm.

Fanget.

Aldri mer fri…..

Fy faen for en jævli flytur. De som kjenner meg vet at jeg har skikkelig flyskrekk, men de siste gangene jeg har flydd har jeg klart å komme meg ganske så greit gjennom det. Men idag klarte jeg ikke. Jeg klamret meg fast i Bjørn-Ole, sleit med å puste, hadde skikkelig klaus bak munnbindet, hjertet banka helt vilt og jeg var ordentlig kvalm. Når vi endelig landa i Tromsø tok det alt jeg hadde for å ikke knekke sammen i gråt. Jeg prøvde så godt jeg kunne å ikke slippe skrekken inn, men det gikk bare ikke. Flyturen tar 40 minutter, ikke lenge, men fytti katta det er lenge å ha dødsangt…litt rart at jeg skulle reagere sånn akkurat på denne flyturen, for det var så og si ingen turbulens..

Nå sitter vi her på hotellet etter å ha vært ute å tatt et glass vin og spist veldig god mat! Har tatt MR av lever idag, og Imorgen er det CT og diverse andre små undersøkelser, før samtale med kirurger og leger. Gruer oss litt begge to. Vi trenger noen hyggelige beskjeder akkurat nå….