Verdens kreftdag og klage til pasientombudet…

Idag er det verdens kreftdag, og i år er det pårørende som blir hyllet. Det syns jeg er kjempeflott. Pårørende blir ofte glemt. Det er jo vi som tar all oppmerksomhet. Man blir fort litt egoistisk når man er syk. På en måte er det greit å bli det, men heller ikke. Jeg syns det er utrolig utfordrende å skulle balansene mine egne behov og behovene til de rundt meg. Jeg vil ta godt vare på de rundt meg og passe på at de håndterer sykdommen min på en grei måte, og da er det vanskelig å skulle håndtere seg selv også. Jeg er nok for dårlig til å kommunisere ut hvilke behov jeg har for jeg vil ikke være sutrete. Når jeg holder ting for meg selv går det jo til slutt ut over de rundt meg, og det vet jeg. Likevel syns jeg det er vanskelig. Kommunikasjon er vanskelig.

Likevel, hvordan skulle jeg klart det uten de rundt meg? Hadde neppe håndtert det like bra hadde jeg vært alene.

Også er det denne klagen da… Den må skrives. Måten jeg ble møtt på av legene i månedene før jeg fikk diagnosen var ikke innafor. Så jeg klage. Man skal klage. Men da må jeg også rippe opp i alt, og akkurat nå har jeg det så bra så det frister så innmari lite. Men det er jo nå jeg klarer å håndtere det. Når behandlingen fortsetter vil jeg være mye svakere, også psykisk, så tiden er nå. Den klagen må skrives nå!

Så jeg sitter her da…med et tomt word-dokument foran meg…målet er å sende klagen i løpet av søndagen. Det må jeg klare.

 

Kanskje vil det å skrive klagen hjelpe meg til å forstå hva som har skjedd på en annen måte? Jeg har jo litt andre øyne nå enn for 3 måneder siden. Ser ting litt annerledes..

Noen ganger funderer jeg litt på hvorfor jeg ikke har endret meg mer. Har liksom alltid tenkt at når noe så alvorlig skjer i livet, så blir man liksom en litt annen… men jeg er jo akkurat den samme… det har bare dukket opp et ekstra kapittel i boka mi som jeg ikke visste at var der….

 

 

38 år ung dame som skal vinne over kreften en gang til.
Posts created 60

One thought on “Verdens kreftdag og klage til pasientombudet…

  1. En taktikk er å tenke hvordan du hadde reagert om akkurat din historie ble fortalt til deg som om det var en annens.
    Det er lettere å finne ordene når det ikke er en selv en skal forsvare eller hjelpe, av en eller annen rar grunn.
    Et annet alternativ er å fyre seg opp i et helvetes vanvidd, og la tastaturet være din machete.
    Godt skrevet Marie. Jeg tror pårørende vil få lov å hjelpe, støtte og være der for deg. Sånn som du hadde vært om situasjonen var omvendt. Heier på deg, alltid!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top