Fy faen jeg er lei av å være lei meg. Jeg går med en svart seig klump inni meg hele tiden, og den blir ikke borte. Jeg må gå rundt å late som om jeg er blid for å komme meg gjennom dagen. Må ta hensyn til alle rundt meg når jeg egentlig har lyst til å knuse hele huset!
Jeg kjenner igjen tankemønsteret mitt fra oktober. Men syns det er tyngre denne gangen. Mye vanskeligere å leve i nuet, og ser stadig for meg samtalen med legen som sier at den nye kuren heller ikke har funket. Det er ca 3 mnd frem i tid. Det er veldig lenge å ikke leve i nuet….
Jeg har så lyst å si at nå er det nok. At jeg setter ned foten og velger å tenke positivt.
Men jeg klarer ikke.
Imorgen drar jeg tilbake til UNN for å starte på en ny cellegift. Jeg er livredd og veldig veldig nervøs. Jeg gruer meg til flyturen. Gruer meg til å bo på flermannsrom. Gruer meg til nye bivirkninger. Gruer meg til å bli dårlig.
Jeg skjønner at jeg ikke har noe valg. Jeg må stå i det. Men jeg orker ikke å gå i 3 mnd å ha det sånn som jeg har det nå.
Nå vil jeg bare blir ferdig med denne turen til UNN. Håper der blir en mer positiv tur enn sist gang. Håper noen der klarer å løfte tankene mine bare bittelitt opp, for akkurat nå makter jeg det ikke selv….
Skjønner at det er tøft nu, det ligg i andres hender(beklageligvis). Du møter opp, tar imot medisinene, kjemper med deg sjøl, prøve å tenke positivt det er alt du kan gjøre( det er ikke lite). Dersom du klarer å slå deg til ro med det, tror æ du får det bedre.
Lykke til og tvi tvi, krysser fingrene.
Inger L
Ja, hva skal man skrive?? FAEN TA HELE KREFTEN! (unnskyld språkbruken) Vondt å lese, men
takk for at du orker å dele.
Håper dagene dine er overkommelige. Masse masse god bedring. Styrkeklemmer.