På mandag skal jeg tilbake til UNN for å starte på en ny type cellegift. I 8 uker fremover skal jeg ta den, og ikke før noen uker etter det igjen får jeg vite om denne kuren fungerer. Dersom den ikke fungerer har altså svulstene fått enda 2-3 gode måneder å vokse på.
Så de neste 8-10 ukene skal jeg gå i en uvisshet om jeg har 5 år igjen å leve, eller om jeg kan leve i 50 år til. Kan du tenke deg hvordan det er?
Jeg har aldri følt meg så fanget som jeg gjør nå. Jeg står midt i en situasjon jeg ikke har satt meg selv i, og det er helt tilfeldig om jeg overlever eller ikke.
Så, hvordan håndterer man en slik periode som jeg MÅ gjennom nå….?
Altså, hvis du tror jeg har svaret så overvurderer du meg sterkt. For jeg har seriøst ikke peiling. Kom gjerne med forslag til hvordan man lever med døden hengende over seg 24/7.
Men, for å snakke om noe positivt, fy søren det var deilig å komme hjem til han her:
Jeg blir så innmari redd for å dø fra han. Det gjør meg skikkelig uvel å tenke på at han skal vokse opp uten meg, og at jeg kanskje skal ha så liten tid med han. Og det gjør meg veldig sint. For det er så utrolig urettferdig.
Ser ut som han synes det er deilig at du kommer hjem også 😉❤
Ingen vet om de har 5 eller 50 år igjen å leve…den bekreftelsen har du dessverre fått ‘midt i fleisen’ 😔
Ord blir fattige og det er vanskelig å sette seg inn i din situasjon, så jeg sender deg i stedet en STOR og varm klem 😘
Vet ikke om det er til noen hjelp, men kan du prøve å leve her og nå. En dag om gangen. Egentlig er det ingen av oss som har noen garanti for annet enn akkurat her og nå. Jeg skjønner at det må være veldig tøft å stå i det du gjør nå. Finnes det noen kreftsykepleier eller psykiatrisk sykepleier du kan snakke med? ❤️