Etter at jeg kom hjem merker jeg at hjernen min har begynt å jobbe mye mer. Jeg har ikke vært hjemme etter at jeg fikk vite at jeg har kreft. På UNN har det vært så mye å forholde seg til. Mye å holde seg opptatt med. Selv på stille dager…
Her hjemme blir det annerledes. Her er faktisk livet. Hverdagen. Alt det normale.
I kveld dukket en kjent følelse opp. Jeg kjente at pulsen økte og brystkassa stramme seg. Shit. Nå skjer det igjen. Jeg satte meg opp i sofaen, tok tak i armen til samboeren og knakk sammen i tårer samtidig som jeg fikk stotret frem “Jeg får et angstanfall”…
Jeg klarte å puste meg gjennom det. Svimte ikke av denne gangen. Heldigvis. Svimlet, men klarte meg. Gråt ukontrollert.
Nå føler jeg meg så bunnløst trist. Jeg kan ikke tro at man kan ha det så vondt inni seg som jeg har det nå. Det er en utrolig mørk følelse. Tung. Lammende. Uutholdelig.
Jeg tror det begynner å gå opp for meg hva som faktisk skjer. Og det er helt forjævlig.
Jeg har hatt angst i mange år. Julen for 3 år siden fikk jeg behandling for det, og ble så godt som kurert. Hadde noen episoder med anfall etterpå, men det er veldig lenge siden nå. På en måte bra at jeg har hatt den erfaringen, tror det er derfor jeg klarte å komme meg så greit gjennom i kveld.
Trykket i brystkassa lettet litt, men jeg kjenner det sitter der. Fy faen dette kommer til å bli helt grusomt. Hvordan i alle dager skal jeg klare å holde meg oppe når hjernen min drar meg så heftig nedover…..? Jeg føler jeg jobber i motvind konstant.
Nå begynner kroppen å bli bedre, så det er vel psyken som overtar herfra..
Når jeg er her hjemme, og alt er som “normalt”, så får jeg en følelse av bunnløs sorg over at jeg sitter så innmari fast. Jeg er rett og slett låst fast i noe som jeg ikke kan komme meg ut av. Og jeg hater det. Jeg vil bare være fri.
Når jeg klarer å ikke tenke på det, ser en morsom serie for eksempel, så blir fallhøyden så enorm at det nesten ikke er verdt å jobbe for å glemme det litt. Da slipper jeg ihvertfall nedturer..
Verden rundt meg går videre. Alle gjør det de vanligvis gjør. Jeg lager mat. Vasker klær. Normale ting. Så kommer det plutselig en bølge over meg. Jeg husker hva som skjer. Og jeg skylles langt, langt ut på havet. Det er ingenting å holde fast i her. Jeg føler jeg drukner, en dråpe av gangen.
Det er så urettferdig. Det er så jævlig urettferdig.
Du er så utrolig flink til å sette ord på følelsene dine, Marie 👏 Kos deg med gutta dine!
Stoor klem ❤
Takk for at du deler❤️ Husk at mennesker er vanedyr, så selv om dette er noe som er vanskelig å vende seg til, vil det etterhvert gå litt lettere. Fallhøyden vil bli litt mindre!