Jepp. Det er antallet. Har jeg skjønt nå. Tok litt tid…
6 svulster. Fy faen det er mange.
En i tarmen, hovedsvulsten. Spredt seg to stykker til hver sin eggstokk, og tre til levra.
På mandag skal hovedsvulst ut. Og begge eggstokker. Jeg gleder meg vilt. Da er vi endelig igang.
Litt av noen kort jeg fikk utdelt denne gangen. Får så mange tilbakemeldinger om at jeg er så positiv. At jeg håndterer det så bra. Men hva skal jeg gjøre da? Jeg har ingen planer om å legge meg ned å dø nå. Har alt for mye å leve for. Er nesten litt overrasket selv over hvordan jeg håndterer det. Tro meg. Noen dager en så svarte at jeg ikke tror jeg kan bli lykkelig igjen. Og sånn vil det være lenge fremover. Og det er greit. Man må få lov til å være litt i kjelleren også. Men det kan ikke ta overhånd.
Så var det dette med legene da. De har jammen meg fått gjennomgå denne runden. Og det syns jeg egentlig er greit. Det skal ikke være flaks at du møter akkurat den legen på legevakta som velger å sende deg videre. Eller flaks at du fikk akkurat den fastlegen som hører på deg og tar deg på alvor.
Jeg har hatt noen fastleger gjennom livet, og et tyngende flertall av de har vært helt fantastiske.
Men jeg vil at alle skal være det. Hele tiden. Jeg vil at alle leger, uansett i hvilken instutisjon de jobber, skal høre på pasienten sin. Se pasienten sin. Tro på pasienten sin.
Å gå til fastlege er første ledd vi som befolkning har når vi er bekymret for vår egen helse. Når du allerede der føler du ikke blir tatt på alvor, da syns jeg faktisk det er ganske alvorlig.
Jeg kan ikke tro hvor heldige vi er som bor i en så fantastisk velferdsstat som det Norge er. Alle betaler for fellesskapet. Akkurat slik det skal være. Derfor fortjener vi alle å få den hjelper vi trenger også.
