Tenk å kunne ha det. Å bare kunne skru av innimellom. Tror den hadde vært mye avskrudd i disse dager. Kanskje like greit man ikke har det.
Det er så mye som svirrer rundt oppi der nå. Første steg er over, men jeg har likevel kreft. Føler det er så innmari lenge igjen. Til et vanlig liv. Føles årevis unna.
Den har virkelig spredt seg den svulsten. Fy søren det er ekkelt å tenke på. Så prøver å la vær. Men det er vanskelig. Har en bok jeg skriver ned alle spørsmål som dukker opp i. Har fullstendig teflonhjerne om dagen, husker ingenting.
Også syns jeg det er skummelt å ikke lengre være på sykehus. Det er så trygt der. Nå er jeg liksom alene i verden. Må håndtere alt selv.
Men likevel, tror jeg håndterer det ganske greit.
Jeg kan ikke tro hvor godt det var å komme hjem. Kjente lukter. Kjente smaker. Og disse to da….
Magnus sitter jo aldri i ro, så ikke enkelt å få et bilde av han!
Herlighet det var deilig å komme hjem til han. Snuse på han. Kose på han. Musse masse. Lese bok. Alt var liksom som før. Bare oss. Har ikke sett han på over 2 uker, ikke lenge, men han har blitt så stor. Det er rart… er så innmari mye som har skjedd. Føler jeg har vært borte i månedsvis.
Og dennen mannen min da…. herlighet. For et menneske. Full kontroll på unger og hus. Ingen problemer. Ordner opp. For en helt. Og for en støtte han er. Vi er laget for hverandre. Uten tvil.
