Kan jeg ta en fridag fra kreften? Og NAV? Og Covid-19?

Har så lyst på en dag uten å måtte forholde meg til kreft. Er så møkklei. Det er der hele tiden. Hele hele tiden. Tror jeg bare må bestemme meg for å ikke forholde meg til det en dag. Kan man det tro?

Måtte ta koronatest idag. Føler meg litt uggen. Orker ikke tanken på et positivt svar kjenner jeg. Så nå er jeg i karantene. Ikke noe nytt. Er ikke mye ute likevel. Tør ikke. Ekkelt å være i risikogruppa plutselig.

Ble selvfølgelig noe tull med NAV og sykemelding og papirer og mainnskit også. Har 50% jobb, og resten via NAV, så det er klart det ble tull da. Selv om jeg er mer enn heldig at jeg er syk i Norge, er det et sabla byråkratisk land vi bor i. Så i går kveld kom det en liten knekk igjen. Det blir så mye mer å måtte håndtere. Man skal være bra frisk for å klare å være syk.

Så nå sitter jeg her å strikker mens jeg venter på penger fra staten så jeg kan kjøpe julegave til sønnen min.

Jau…

 

Hvorfor fikk jeg kreft…..?

Et spørsmål som har surret rundt i hodet mitt en stund. Eller….ikke mer enn knappe 3 uker, for det er bare så lenge jeg har visst at jeg har kreft. Føles ut som årevis.

Spurte kirurgen på UNN.

“Uflaks”…

Uflaks…..uflaks……uflaks…..

Gjør det egentlig litt enklere syns jeg. Jeg har ikke gjort noe feil. Ikke vært for negativ. Ikke spist for mye sukker. Ikke vært for lite aktiv.

Uflaks.

Men det er den fysiske delen av spørsmålet. Hvorfor fikk akkurat min kropp kreft.

Den eksistensielle delen av spørsmål er verre å finne svar på. Vet ikke om jeg noen gangen kommer til å finne svaret heller… tankevirksomheten min har økt betraktelig etter at jeg kom hjem. Hele tankemønsteret mitt har endret seg. Ting jeg var opptatt av før er så utrolig trivielle. Jeg har brukt mye energi i livet mitt på ting som virkelig ikke betyr noe. Og når jeg er på butikken og ser andre mennesker tenker jeg alltid “du har ikke kreft”, “du har ikke kreft”, “du har ikke kreft”……vet jo ikke. Man kan ikke se at jeg har kreft, så jeg kan ikke vite om de har det eller ikke.

Og minnene mine. De endrer seg stadig. Kommer på små situasjoner som plutselig har fått kreft.

Malte huset i sommer. Kreft.
Hotellhelg i Oslo. Kreft.
Jentekvelder. Kreft.

Brosjyrer

 

Fikk en del brosjyrer på UNN når jeg var der. Har prøvd å lese litt i de, men det blir alt for overveldende. Visste du at man kan få kreft av å få kreftbehandling….? Orker ikke. På et tidspunkt kommer det til å gå opp for meg at jeg har kreft. Men ikke idag. Orker ikke.

Stiftene i magen begynner å gjøre vondt. Ømheten i sårene har begynt å gå over. Ekkel følelse. Vanskelig å kombinere en oppblåst og øm mage full av sår med en ettåring. Hater å ikke kunne løfte han. Ser desperasjonen i øynene hans når han vil opp, og jeg må si nei. Hater at han begynner å gråte fordi jeg ikke en gang klarer å løfte han opp i tripptrappstolen. Eller ned.

Og hver kveld må jeg ta en sprøyte i låret. Blodfortynnende. 1 uke til. Samboeren er flink å sette de. Men hater de og. Æsj. Mye hat i meg. Hater alt kreften bringer med seg. Alt. Hvordan skal jeg klare å snu det…..? Må fokusere på de positive tingene.

Blodfortynnende i låret hver kveld. Fysj..

Hva er positivt i denne situasjonen….

Alltid slitt med sterke mensensmerter. Aldri mer. Positivt.
Jeg har ikke smertene jeg hadde før operasjonen lengre. Positivt.
Jeg har en sønn allerede. Trenger ikke eggene. Positivt.
Jeg kunne vært mye mye sykere. Positivt.
Magen fungerer. Positivt.

             

Så selv om ting er mørk, har jeg det bedre nå enn jeg hadde det for 3 uker siden. Rart.

 

 

 

 

Når sorgen blir for stor og hjertet er for lite…

Etter at jeg kom hjem merker jeg at hjernen min har begynt å jobbe mye mer. Jeg har ikke vært hjemme etter at jeg fikk vite at jeg har kreft. På UNN har det vært så mye å forholde seg til. Mye å holde seg opptatt med. Selv på stille dager…

Her hjemme blir det annerledes. Her er faktisk livet. Hverdagen. Alt det normale. 

I kveld dukket en kjent følelse opp. Jeg kjente at pulsen økte og brystkassa stramme seg. Shit. Nå skjer det igjen. Jeg satte meg opp i sofaen, tok tak i armen til samboeren og knakk sammen i tårer samtidig som jeg fikk stotret frem “Jeg får et angstanfall”…

Jeg klarte å puste meg gjennom det. Svimte ikke av denne gangen. Heldigvis. Svimlet, men klarte meg. Gråt ukontrollert. 

Nå føler jeg meg så bunnløst trist. Jeg kan ikke tro at man kan ha det så vondt inni seg som jeg har det nå. Det er en utrolig mørk følelse. Tung. Lammende. Uutholdelig.

Jeg tror det begynner å gå opp for meg hva som faktisk skjer. Og det er helt forjævlig.

Jeg har hatt angst i mange år. Julen for 3 år siden fikk jeg behandling for det, og ble så godt som kurert. Hadde noen episoder med anfall etterpå, men det er veldig lenge siden nå. På en måte bra at jeg har hatt den erfaringen, tror det er derfor jeg klarte å komme meg så greit gjennom i kveld. 

Trykket i brystkassa lettet litt, men jeg kjenner det sitter der. Fy faen dette kommer til å bli helt grusomt. Hvordan i alle dager skal jeg klare å holde meg oppe når hjernen min drar meg så heftig nedover…..? Jeg føler jeg jobber i motvind konstant.

Nå begynner kroppen å bli bedre, så det er vel psyken som overtar herfra.. 

Når jeg er her hjemme, og alt er som “normalt”, så får jeg en følelse av bunnløs sorg over at jeg sitter så innmari fast. Jeg er rett og slett låst fast i noe som jeg ikke kan komme meg ut av. Og jeg hater det. Jeg vil bare være fri.

Når jeg klarer å ikke tenke på det, ser en morsom serie for eksempel, så blir fallhøyden så enorm at det nesten ikke er verdt å jobbe for å glemme det litt. Da slipper jeg ihvertfall nedturer..

Verden rundt meg går videre. Alle gjør det de vanligvis gjør. Jeg lager mat. Vasker klær. Normale ting. Så kommer det plutselig en bølge over meg. Jeg husker hva som skjer. Og jeg skylles langt, langt ut på havet. Det er ingenting å holde fast i her. Jeg føler jeg drukner, en dråpe av gangen. 

Det er så urettferdig. Det er så jævlig urettferdig.

Hvor er av-knappen til hjernen…..?

Tenk å kunne ha det. Å bare kunne skru av innimellom. Tror den hadde vært mye avskrudd i disse dager. Kanskje like greit man ikke har det.

Det er så mye som svirrer rundt oppi der nå. Første steg er over, men jeg har likevel kreft. Føler det er så innmari lenge igjen. Til et vanlig liv. Føles årevis unna.

Den har virkelig spredt seg den svulsten. Fy søren det er ekkelt å tenke på. Så prøver å la vær. Men det er vanskelig. Har en bok jeg skriver ned alle spørsmål som dukker opp i. Har fullstendig teflonhjerne om dagen, husker ingenting. 

Også syns jeg det er skummelt å ikke lengre være på sykehus. Det er så trygt der. Nå er jeg liksom alene i verden. Må håndtere alt selv. 

Men likevel, tror jeg håndterer det ganske greit. 

Jeg kan ikke tro hvor godt det var å komme hjem. Kjente lukter. Kjente smaker. Og disse to da….

Magnus sitter jo aldri i ro, så ikke enkelt å få et bilde av han! 

Herlighet det var deilig å komme hjem til han. Snuse på han. Kose på han. Musse masse. Lese bok. Alt var liksom som før. Bare oss. Har ikke sett han på over 2 uker, ikke lenge, men han har blitt så stor. Det er rart… er så innmari mye som har skjedd. Føler jeg har vært borte i månedsvis. 

Og dennen mannen min da…. herlighet. For et menneske. Full kontroll på unger og hus. Ingen problemer. Ordner opp. For en helt. Og for en støtte han er. Vi er laget for hverandre. Uten tvil. 

Endelig hjemme!

Etter 2 uker og 2 dager borte. For et kaos det har vært.

Startet på legevakta og endte i full operasjon. Er så glad jeg er ferdig med den. Føles ut som jeg har løpt 20 maraton etter hverandre. Men det kommer seg. Hjalp veldig å komme hjem. Sykehus er ikke et sted å bli frisk på. Man må hjem. 

Men for et sykehus. Fy søren! Jeg er så mektig imponert over de som vier livet sitt til å jobbe på den måten. Så nært opp på sykdom hele tiden. Hver eneste dag. For oss som er pasienter så kan, de aller fleste, dra hjem igjen. Men de ansatte stiller opp hver eneste dag. I årevis. Helt fantastisk. 

Vet ikke hvorfor, men tok bilde av den tredje veneflonen jeg hadde etter operasjonen. De blir vonde etterhvert, så da må se sette nye. Rimelig lei av å bli stukket så mye merker jeg…

Nå er jeg endelig hjemme. Akkurat nå sitter jeg å venter på at Magnus skal komme hjem fra barnehagen. Herregud jeg gleder meg til å se han. Lurer på hvordan han reagerer….

Om 1 uke skal stingene ut. Eller..stiftene… Har altså magen full av stifter…Og hvis noen lurer på hvordan det ser ut etter å fått operert ut en svulst i tarmen, opptil flere lymfeknuter, to eggstokker og en livmor…vær så god (noen ser sikkert at den ene stjerna er kuttet. Det skjedde etter keisersnittet. Syns det er litt moro):

Ser ganske spesielt ut…

Føler meg grei, veldig støl bare. Kun paracet som smertelindring fra idag. Tror det skal gå veldig bra. Begynt med hormonplaster også. Det er vel 1,5 x 1 cm. Gjennomsiktig. 

Merker det begynner å dukke opp en del spørsmål nå. Mye jeg lurer på ifht cellegift. Skulle få en egen kreftsykepleier her i Alta. Godt å vite at man har noen man kan ringe når man sitter med hundrevis av spørsmål, men ikke tør å google. 

For det har jeg ikke gjort. Googlet. Ikke en eneste gang. Tør ikke. Tenker det er like greit. Mye uvesentlig informasjon der ute. 

Nå skal jeg nyte helgen så godt jeg kan, sove i min egen seng, dusje i min egen dusj, spise min egen mat og drikke norges beste vann. Gå mye turer og kose så mye med Magnus at han blir drittlei.

Tusen, tusen takk for alle meldinger som tikker inn overalt. Jeg setter enormt stor pris på det. Det er så godt å vite at det er så mange som tenker på meg, og oss, oppi alt dette her. 

Og, selv om vi til stadighet blir påmint dette med smittevern så kunne det vel ikke, for meg, vært mer aktuelt enn nå. Jeg tar mine forhåndsregler, for jeg kan bare passe på meg selv, men dersom vi alle deltar i dugnaden så tenker jeg det blir litt enklere for oss som absolutt ikke kan bli smittet. 

Liksom at man skulle få kreft midt i en pandemi…….

Er jeg ved godt mot?

Mulig… men det er ikke enkelt. Igår, dagen etter operasjon var jeg helt nede i kjelleren mentalt. Hadde store smerter. Spesielt disse luftsmertene er grusomme. 
 

6 hull i magen. Det 7. hullet er  under trusekanten. Det er større. Der svulsten kom ut. 

Kan se ut som de har brukt arret fra keisersnittet til det største hullet. Prøver sikkert å unngå arr. Plager ikke meg det men…

 

Svulsten var visstnok ikke så stor likevel. Og det jeg hadde i lymfeknutene var de klar over før operasjon. Bare jeg som ikke klarer å få med meg alt. Vil tro jeg er unnskyldt. 
 

Fikk endelig magen i gang igjen idag. Det hjalp på smertene. Håper luftsmerter er helt borte imorgen så jeg kan fly på fredag. 
 

Savner nærhet og kos. Det er en ensom tilstand å ligge her på dobbeltrom på UNN med et fremmed menneske…

Kapellet på UNN

Jeg er ikke særlig troende. Eller…jeg var ikke særlig troende før dette. Nå er jeg faktisk litt usikker. Det er en god tanke å kunne legge sin lit til noe som er større enn seg selv. Har blitt noen bønner i det siste…

Var innom kapellet på søndag. Tenkte det skulle roe meg litt ned, men jeg syns det var ekkelt. Ble så veldig nært døden plutselig. Men jeg satt der litt likevel…

Håper alle har det bra der ute i verden!

Tom eggekartong

Det blir neste års Halloweenkostyme. For nå er jeg tom for egg. 
De fantastiske kirurgene fikk tak i roboten, så det ble kikkhull likevel. 

De fant mer inni der også som de tok ut. Er konstant på morfin nå, så fikk ikke med meg så mye. Tror han sa at det var en stor svulst. 
 

Vellykket operasjon var det ihvertfall. Skal starte på hormoner ganske kjapt. Er allerede i gang med overgangsalder. 
 

Har mye luftsmerter i skuldrene og under ribbein. 
 

På en måte ved godt mot, men ikke heller. Får dra hjem torsdag eller fredag. Mest sannsynlig. Må gå 3 uker før cellegift kan starte. 2 uker bruker de på prøvene av svulsten. Da vet vi mer. 
 

Husker ikke hva jeg har skrevet her en gang. Er helt vekke ?

Ikke nedtur akkurat men…

Da ligger jeg her. På avdelingen. Venter. 
Operasjonsdag idag. 

Var forberedt på kikkhull. Men det blir åpent. Er så mye de må ta ut. Eggstokker. Livmor. Svulsten. 
 Liten nedtur der… 

Dagen igår var helt grusom. Et eneste langt angstanfall. 
 

Utpå kvelden ringer avdelingen og sier at det er levert en pakke til meg nede ved inngangen. Ingen slipper inn her, så den er levert til vaktene. 
 

Skjønte ikke. Ser ut som en kalender….masse pakker. Må være feil.

Alt man trenger!

Var ikke feil. Var jobben. Har jobbet på Haldde arkitekter siden 1/9 i år. Ikke lenge. Men likevel blir man satt pris på. Helt fantastisk!

 

Kan du telle til 6?

Jepp. Det er antallet. Har jeg skjønt nå. Tok litt tid…

6 svulster. Fy faen det er mange. 
En i tarmen, hovedsvulsten. Spredt seg to stykker til hver sin eggstokk, og tre til levra. 

På mandag skal hovedsvulst ut. Og begge eggstokker. Jeg gleder meg vilt. Da er vi endelig igang. 

Litt av noen kort jeg fikk utdelt denne gangen. Får så mange tilbakemeldinger om at jeg er så positiv. At jeg håndterer det så bra. Men hva skal jeg gjøre da? Jeg har ingen planer om å legge meg ned å dø nå. Har alt for mye å leve for. Er nesten litt overrasket selv over hvordan jeg håndterer det. Tro meg. Noen dager en så svarte at jeg ikke tror jeg kan bli lykkelig igjen. Og sånn vil det være lenge fremover. Og det er greit. Man må få lov til å være litt i kjelleren også. Men det kan ikke ta overhånd. 

Sykehusantrekket er vel det nærmeste hipster jeg noen sinne vil komme….

Så var det dette med legene da. De har jammen meg fått gjennomgå denne runden. Og det syns jeg egentlig er greit. Det skal ikke være flaks at du møter akkurat den legen på legevakta som velger å sende deg videre. Eller flaks at du fikk akkurat den fastlegen som hører på deg og tar deg på alvor. 

Jeg har hatt noen fastleger gjennom livet, og et tyngende flertall av de har vært helt fantastiske. 

Men jeg vil at alle skal være det. Hele tiden. Jeg vil at alle leger, uansett i hvilken instutisjon de jobber, skal høre på pasienten sin. Se pasienten sin. Tro på pasienten sin. 

Å gå til fastlege er første ledd vi som befolkning har når vi er bekymret for vår egen helse. Når du allerede der føler du ikke blir tatt på alvor, da syns jeg faktisk det er ganske alvorlig. 

Jeg kan ikke tro hvor heldige vi er som bor i en så fantastisk velferdsstat som det Norge er. Alle betaler for fellesskapet. Akkurat slik det skal være. Derfor fortjener vi alle å få den hjelper vi trenger også.

 

Dette fyller jeg ventinga mi med om dagen. Harry Potter og strikking! 

 

 

Hvordan sier man takk?

Hvordan takker man mennesker som gjør alt for å redder livet ditt? 

Når man skal vise andre at man setter pris på de, gir man dem gjerne en oppmerksomhet. Sjokolade. Strikker sokker til de. En blomst kanskje. 

Men hvordan takker man mennesker som faktisk redder livet ditt? 

Har tenkt mye på det de siste dagene. Hva skal jeg gjøre for å vise hvor utrolig mye jeg setter pris på alle her på UNN som kjemper en livsviktig kamp på mine vegne? 

Jeg har vært innom alt fra å strikke genser til hele gjengen, til å bygge hus til de. 

Holder ikke. Det er livet mitt det er snakk om her. 

Og det er vel nettopp der svaret ligger. I livet mitt.

Leve livet mitt sånn som jeg ønsker. Ikke bruke tid på negativitet, men fokusere på det positive som skjer. Sette mer pris på de jeg har rundt meg. Elske sønnen min. Elske mannen min. Slutte å være redd for å mislykkes. Være fornøyd med meg selv. Være glad i meg selv. Være stolt av meg selv og det jeg gjør. Ikke høre på det andre sier, men gjøre det jeg selv føler er riktig. Stole på meg selv. Tro på meg selv. Være sunn. Ta vare på meg selv og kroppen min. 

Når noen gjør alt de kan for at jeg skal leve, da fortjener de at jeg tar godt vare på meg selv og livet mitt. Det er det minste jeg kan gjøre for de. 

 

Når livet er på det mørkeste er det ikke mye annet å gjøre enn å se lyst på det…

 

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top