Emil, picc-line og et siste farvel.

Nå er det lenge siden jeg har skrevet. Har ikke orket siden jeg har vært så frisk. Har prøvd å glemme hele sykdommen, men det er vanskelig. Picc-linen har plaget meg veldig de siste dagene. Syns jeg kjenner den hele tiden. Har bare lyst til å trekke hele greia ut. Noen gangen får jeg nesten panikk av å ha den der.

Har sovet dårlig den siste uken også. Hjelper ikke særlig på humøret. Magnus er mye urolig på natta, så det er mye opp og ned…

Siste cellegift var 12/1 tror jeg… Ikke bare å huske når du har kronisk kjemo-hjerne. Jeg fikk store smerter i venstre arm og i brystet, så overlegen på UNN stoppet hele kuringen. Det er visstnok noen som kan få problemer med hjertet av den cellegiften jeg fikk. Så de siste ukene har jeg hatt “fri”. Det har vært deilig. Å være frisk.

Magnus har fått fullstendig oppheng i Emil filmene. Har sett de sikkert 25 ganger hver de siste to ukene. “Mimil” er det første han sier når han kommer hjem fra barnehagen.

“Hva sier pappaen til Emil?”

“Miiiimiiiiiiil” med knyttneven i lufta!

Han er så morsom om dagen, gjør så mye rart. Putter bøkene sine i kjøleskapet og duplo i matskuffen. Skal ha på skoene inne, og har helt oppheng i å skru lampene av og på.

8/2 skal jeg tilbake til UNN. Skal ta MR, CT, masse blodprøver og diverse andre prøver. Gleder meg litt, men gruer meg mest. Tenk om cellegiften ikke har funka? Tenk om ingenting har skjedd….? Jeg vet at det er masse andre cellegifter jeg kan få, masse annen behandling osv, men jeg vet ikke om jeg orker å få beskjeden om at ingenting har skjedd. Drømmen er at alt er borte selvfølgelig.

Men det er nok ikke det. Jeg håper, men tør ikke tro.

Jeg får ikke samme type cellegift igjen. Tenker også mye på hvordan det blir. Ny cellegift. Nye bivirkninger. Blir det verre? Blir det bedre? Kan jeg få det i Alta, eller må jeg fremdeles til Hammerfest? Blir det kanskje operasjon istedenfor? Prøver å ikke tenke så langt frem, men det er nesten umulig. Svarene som kommer er ganske avgjørende for videre behandling. Og ikke minst for psyken min. Den er jo skjør om dagen.

Hadde siste legetime med en turnuslege som har fulgt meg opp den siste tiden. Det var han som sendte meg til Kirkenes da de fant kreften. Han er ikke herfra, og skal flytte hjem igjen snart. Synd, for en bedre lege skal man lete lenge etter. De er heldige de som får han som lege. Det var nesten litt vemodig. Han sa mye fint til meg. At jeg er sterk. At jeg gjør alt riktig. At jeg har hatt en stor innvirkning på hans medisinske karriere. Tror hele opplevelsen har satt sine spor hos han. Veldig gode ord å få. Veldig triste ord å få. Jeg håper jeg fikk uttrykt til han hvor stor betydning han har hatt for meg og. Det var han som hørte meg når ingen andre gjorde det. Det var han som tok meg på alvor når ingen andre gjorde det. Han hadde bare gode ord å si om min nye fastlege, og det gleder meg.