Det blir aldri det samme igjen.

Det er så mye som skjer, men jeg har så lite lyst å snakke om det.

Jeg skjønner at de rundt meg vil vite alt. De bryr seg jo om meg. Men jeg er så sliten av mine egne tanker at når jeg først har klart å roe de ned, så orker jeg ikke dra de opp igjen. Og igjen.

Til uka reiser jeg til Radiumhospitalet og skal gjennom en operasjon som tar mellom 6-7 timer. Etter det skal jeg få cellegift lokalt. Jeg er kjemperedd, spesielt for å dø i narkosen. Det eneste jeg trøster meg med er at dersom det skjer, vet jeg det ikke.

I løpet av den siste uken har det begynt å gå opp for meg hvor syk jeg faktisk er. Alvoret. Det er rart siden jeg er helt frisk…

Jeg gjorde en kjempetabbe og gikk inn på nettet for å lese om operasjonen. Må ikke det. Må aldri det. Statistikken var ikke positiv lesing. Gikk selvsagt rett i kjelleren. Døden neste….

Hele kroppen min er fylt av en desperat følelse. Jeg vil leve. Jeg må leve. Lenge.

Det er grusomt å leve med døden så nært hele tiden.

Før jeg ble syk, før hun døde, levde jeg med en tanke om at jeg hadde grei kontroll på livet. Ingenting skulle skje oss. En selvfølge at vi skulle bli gamle, at barna skulle vokse opp.

Det er ufattelig ekkelt å leve i visshet om at man har absolutt null kontroll. Ingenting. Jeg skulle så gjerne ønske at vi kunne gå tilbake til våre naive liv. Før sykdom. Før død.

Det blir aldri det samme igjen. Aldri.

 

Posts created 59

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top