Frisk!

Hei alle sammen.

Tusen takk for alle kommentarer, meldinger og tanker dere har gitt meg den siste tiden.

Jeg har ligget helt nede for telling etter at jeg kom hjem fra Oslo. Det mentale ble alt for mye å håndtere. Har hatt, og har enda, noe smerter, men ting begynner sakte men sikkert å komme seg.

Jeg vet at dere vil vite hvordan det har gått, og det skjønner jeg. Operasjonen var vellykket, de fjernet all synlig kreft, og skylte buken i 90 minutter med oppvarmet cellegift. Det var en enorm operasjon, så det tar lengre tid å komme seg nå enn forrige gang.

Det ble også stomi på meg, men det er en liten ting å håndtere i det store bildet. Den er permanent, så jeg prøver å ikke henge meg så mye opp i at jeg har den, men heller jobbe med den. Regner med vi blir riktig så gode venner etterhvert!

Neste sjekk er i mai, så frem til da har jeg fokus på å styrke kroppen, og ikke minst få hodet mitt på riktig vei. Det er mye som foregår i en hjerne i en situasjon som dette… Det vanskeligste er å holde på de positive tankene. Jeg prøver så godt jeg kan å fokusere på alt som er bra, men noen ganger tipper det bare over. Og det er greit det og. Så lenge jeg ikke dyrker der negative er det fullt lov til å havne i kjelleren innimellom.

For å skifte energien har jeg fått tips om å endre navnet på bloggen. Jeg får ikke endret selve navnet (adressen), da dette er fastlåst, men jeg har endret litt på det som kan endres. Jeg tror det er en veldig god ide!

Jeg vet ikke hvor mye innlegg det vil bli fremover, det er ikke noe jeg kan pålegge meg å opprettholde. Men det er veldig hyggelig å få så mange fine tilbakemeldinger de gangene jeg publiserer noe!

Igjen, tusen takk for alle de fine meldingene jeg får!

-Marie, FRISK!

 

Kvelden før dagen..

Her sitter jeg. Innlosjert på Radiumhospitalet. Føler meg skikkelig ensom. Men det er vel ikke til å unngå i en slik situasjon. Bra man har diverse coctailer man kan kose seg med i en sånn stund….

Jeg har snakket med sykepleier, anestesilege, kirurg, medisinstudent…… masse info. Masse følelser.

Jeg er livredd!

Men dette skal gå bra. Dette er bare noe jeg må gjennom for å bli frisk. Helt frisk! Jeg skal tross alt bli 97 år. Alltid sagt at jeg skal bli 97 år. Og det er det altså ikke noe tvil om!

Tusen takk til alle som sender melding, alle som ber for meg, alle gode tanker! Hvis vi alle sier høyt «Marie bli frisk» så tenker jeg vi skal få jagd vekk møkka!

 

Jeg trenger alle gode nyheter jeg kan få!

Idag tidlig ringte telefonen. Jeg så på nummeret at det var UNN som ringte. Det går som vanlig kaldt gjennom kroppen.

«Gode nyheter, Marie» sier han.

Endringen de fant i lever var ikke kreft. Bare en vanlig cyste.

«Er det normalt å ha det?» spør jeg.

Han bekrefter og sier at dersom de hadde tatt bilde av han, hadde han nok hatt cyster både her og der. Så ja, helt normalt.

Så utrolig deilig beskjed å få ❤️

Spesielt siden jeg imorgen hiver meg på flyet og drar ned til Radiumhospitalet for operasjon.

Men nå med litt bedre mot. Dette skal jeg jammen meg klare! Jeg skal bli kreftfri 💪

Og han her er grunnen 🥰

Det blir aldri det samme igjen.

Det er så mye som skjer, men jeg har så lite lyst å snakke om det.

Jeg skjønner at de rundt meg vil vite alt. De bryr seg jo om meg. Men jeg er så sliten av mine egne tanker at når jeg først har klart å roe de ned, så orker jeg ikke dra de opp igjen. Og igjen.

Til uka reiser jeg til Radiumhospitalet og skal gjennom en operasjon som tar mellom 6-7 timer. Etter det skal jeg få cellegift lokalt. Jeg er kjemperedd, spesielt for å dø i narkosen. Det eneste jeg trøster meg med er at dersom det skjer, vet jeg det ikke.

I løpet av den siste uken har det begynt å gå opp for meg hvor syk jeg faktisk er. Alvoret. Det er rart siden jeg er helt frisk…

Jeg gjorde en kjempetabbe og gikk inn på nettet for å lese om operasjonen. Må ikke det. Må aldri det. Statistikken var ikke positiv lesing. Gikk selvsagt rett i kjelleren. Døden neste….

Hele kroppen min er fylt av en desperat følelse. Jeg vil leve. Jeg må leve. Lenge.

Det er grusomt å leve med døden så nært hele tiden.

Før jeg ble syk, før hun døde, levde jeg med en tanke om at jeg hadde grei kontroll på livet. Ingenting skulle skje oss. En selvfølge at vi skulle bli gamle, at barna skulle vokse opp.

Det er ufattelig ekkelt å leve i visshet om at man har absolutt null kontroll. Ingenting. Jeg skulle så gjerne ønske at vi kunne gå tilbake til våre naive liv. Før sykdom. Før død.

Det blir aldri det samme igjen. Aldri.

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top